Birkebeinerløpet 2019

Det var supertilbud!
Meld deg på trippelen og spar 825 NOK. Hvem kan si nei til det? Ganske mange sannsynligvis, men jeg lot meg lokke av Birkens sjarmoffensiv, og belastet gladelig koret med kr. 2550,- i den tro at jeg nå hadde spart massevis av hundrelapper som jeg heller kunne bruke på godsaker hos Bull Ski & Kajakk. Sannheten er vel egentlig at Birken-arrangøren ønsker forutsigbarhet i antall påmeldte, samt likviditet i form av penger på bok. Både tilbudet, og motivasjonsfaktoren i treningsarbeidet som en ferdigkjøpt trippel representerer, var for første gang i livet absorbert, og jeg ville ta utfordringen! Denne hendelsen fant sted en sen kveld ved kjøkkenbordet rett før Birkebeinerrennet 2019. Ungene var lagt, og jeg hadde funnet frem PC-en for å ta unna litt jobbmail i den rolige timen før leggetid. Motivasjonen var laber, og jeg kom til å konsentrere meg om private anliggender fremfor arbeid (som jo egentlig skal adle mannen).

Nok om det – Birkebeinerrennet ble gjennomført, og jeg la skiene på hylla og tok meg av andre forpliktelser i livet – jobben fikk høy prioritet de tre neste månedene. Jeg jobber i et idrettslag, men jeg kan fortelle deg en hemmelighet – det betyr ikke at jobben nødvendigvis er særlig aktiv!! Jeg må sitte foran PC-en som andre folk, time ut og time inn. Vårparten krever mye av meg på jobb, og jeg har tviholdt på de harde tirsdagsøktene med den rosa banden for å ikke råtne helt på rot. Annen trening har det blitt heller lite av. Dette er den direkte årsaken til at formen har vært synkende, men vekta har derimot vært stigende! Morsom sammenheng – har du opplevet det selv noen gang??

I alle fall møttes gjengen hos Hans Røragen lørdag morgen 15. juni kl. 07:00 og kjørte polsk transport mot Lillehammer. Dette begrepet kjenner du kanskje ikke, men det betyr at du fyller en 5-seters personbil med 5 voksne, røslige kropper, for å nyte opplevelsen av å reise felles, på en billig måte. De tre stakkarene i baksetet må selvfølgelig ta støyten for denne ideen, og sitte som en foldekniv i 150 minutter som oppvarming til den nevnte kraftanstrengelse. Dette har svært få positive effekter forbundet med prestasjon i utholdenhetsidrett, men vi er praktisk anlagte mennesker som ikke lar oss affisere av den slags bagateller. Vi har gjennomført liknende stunt i forbindelse med mange konkurranser, og kunne fornøyd konstatere at vi holdt oss til tidsskjemaet – mot normalt! Onkel Google kunne melde om veiarbeid ved Kolomoen, derfor valgte vi den idylliske riksvei 4 som ferdselsåre opp til Lillehammer. Truls satt bak rattet i sin hvite Mercedes E220 turbodiesel, og jamret over treg trafikk mens han overhalte trafikanter med mindre tidspress over en lav sko. Vi andre holdt oss fast.

Vel fremme ved start stikker jeg fra resten av gjengen. Jeg er så trøtt! Kroppen må vekkes hvis jeg skal ha noen sjans til å komme igjennom dagens løp uten total ydmykelse. Form er ferskvare. Det er jeg pinlig klar over, og jeg har ikke gjort jobben de siste 3 månedene. Jeg har alltid problemer med startfarten, og vet at det blir ekstra ille når beina føles som tømmerstokker etter en dårlig natts søvn og noen timers stillesitting i bil. Jeg går hardt ut, og legger stadion bak meg. Jeg har med en halvliter solbærsaft i en soloflaske. Det er varmt, og jeg rekognoserer de første kilometerne i løypa mens jeg peser som en hval opp bakkene. Det pleier å løsne etter hvert, og jeg vil gjerne ha unna den verste perioden før løpet starter! Etter 2 km er jeg alene. Alle andre holder seg nærmere start når de varmer opp. Bakken har vært ganske tørr frem til nå, men vannet fra den siste tidens regnvær renner plutselig over løypa og skaper dammer av gjørme og myr. På den andre siden av myra løper 3 små lam forvirret rundt i løypa mens de breker på mammaen sin som står inne i krattet og rauter tilbake på litt grovere vis. De er helt rene og hvite og ser ut til å være født for bare noen dager siden. Jeg godsnakker litt med dem og forteller at de ikke skal bry seg nevneverdig om meg, og at det dessverre vil komme bølge på bølge med liknende skapninger som meg selv resten av dagen, og at dette kanskje vil forstyrre ammingen bittelitt. De ser ikke ut til å ha begrep om hva jeg egentlig forsøker å forklare her, og bare springer dansende videre rundt i undring over alt det rare de ser.

Jeg løper en siste stigning noen hundre meter mens jeg hører pusten hvese og ralle. Svetten renner i stride strømmer. Heldigvis har jeg brukt vaselin i øyenbrynene. Dette er et kjent tjuvtriks blant syklister, men kanskje ikke så utbredt i løpssirkuset. Vaselinen hjelper med dreneringen av svette og forhindrer at den renner ned i øynene og forårsaker sjenerende svie. Jeg har lett kvalme på toppen av bakken. Kroppen er ikke klar for denne typen anstrengelse. Jeg startet tilbaketuren forsiktig for å redusere presset på organismen, men det går tregere enn planlagt og starttidspunktet, 11:10, nærmer seg litt for raskt. Jeg blir heftet flere ganger, og tidsskjemaet begynner å ryke.  Jeg rekker puljestarten med et par minutters margin. De andre har allerede blitt sluppet inn i startbåsen, som er fylt til randen av nervøse birkebeinere. For å ikke havne sist ut av feltet jumper jeg over gjerdet og unnskylder meg overfor mistenksomme medløpere som lurer på om jeg har noe her å gjøre. Jeg tråkler meg frem til en rosa masse som står midt i mengden, og ser at det er Martin, Truls og Hans. Vi har ikke kontroll på Oddbjørn, han starter i pulje 3. Pusten slapper av. Jeg rakk det! Det er enda et minutt til start, og jeg kan ønske dem lykke til med løpet, og kjenne at jeg har gjort det jeg kunne for å unngå kroppslig kollaps den neste halvannen timen.

 

Ut fra start er det ingen nyheter. Hans setter opp et forrykende tempo som vanlig, og Martin følger lett. Martin har maaaaange treningstimer i kroppen de siste månedene, og dessuten har han ungdommen intakt, i motsetning til oss andre. Jeg lunter ut sammen med Truls, og ligger midt i bakerste del av puljen. De første 5 kilometerne løper jeg bak Truls hele tiden. Jeg kan se at han er litt ukomfortabel i nedoverbakkene. Han har heller ikke trent på nedoverløping. Hans og Martin er ute av synsfeltet i løpet av den første tusenmeteren. Jeg må konsentrere meg om å gjøre det beste ut av situasjonen, og håpe at kroppen våkner etter hvert. Jeg tenker på vinkler i hofteleddet. Hvordan lårmuskulaturen trenger hjelp fra hjernen og gode nerveimpulser for å komme i posisjon til å bruke kraft i fartsretningen. Frem med hoften før steget settes ned. Det gir naturlig fremdrift, særlig når det blir flatt og nedover. Fremoverlent nå, David! Pass på vinkelen i ankel og kneledd. Den skal være spiss så den hjelper kroppens masse naturlig fremover i samme øyeblikk som foten berører baken. Jeg må IKKE motarbeide fartsretningen. Hvis jeg ikke har kraft til å løfte kroppen nok når jeg tar imot min egen masse må jeg øke takten! Ikke trekke meg eller bremse! Følg med på hvor du setter føttene, David! I ulendt terreng har det stor betydning å velge minste motstands vei, og den er ikke alltid lik som den mannen foran velger.

Noe trist må jeg erkjenne at all denne teorien er lite verdt når lårene mangler kraft, og pusten går som en blåsebelg. Men litt hjelper den. Jeg flyter bedre etter hvert. Truls forsvinner bak meg, og følelsen i kroppen blir en annen. Det går litt lettere. Jeg kan ikke presse på. Syra kommer øyeblikkelig når du er dårlig trent og går over grensa. Det handler mer om å bare stå i det. Være tålmodig, anerkjenne sine egne begrensninger, og komme seg til mål.Jeg passerer min samboer Mona etter 10 km. Hun startet 5 min før meg. Mona er nesten like misfornøyd som meg med formen før start. HEIA MONA! Roper jeg bakfra. Hun grynter noe negativt om kroppens yteevne, nevner at Hans og Martin er LANGT foran, og ber meg om å løpe fortere. Det er lett for henne å si! Her gjør en utrent mann det han kan for å fremstå som en representant for idrettsglede og mestring med startnummer på brystet – uansett nivå! Og så blir han stilt overfor urimelige krav!!! JEG KAN IKKE LØPE FORTERE!! DA GÅR JEG I DØRKEN!!!! Makan.

Den første tunge halvdelen av løpet er overstått. Nå kommer den «lette» delen. Slakt nedover nesten hele tiden. Mindre belasting på hjerte og kretsløp, men mer muskulær belastning når kroppens masse kommer i fartsretningen og ber om å bli båret videre raskt og resolutt igjen og igjen tusenvis av ganger i løpet av den neste halvtimen. Jeg kjenner at styrken i lårene er dårlig. Jeg har sviktet dem. De har ikke blitt herdet som de er skapt for å bli. De har sittet stille på en kontorstol og langsomt lidd under presset av kroppens vekt. Jeg har vært for dårlig til å reise meg opp for å gå små turer slik at blodomløpet kan transportere O2 til muskelcellene og hjelpe med avfallstransport, og jeg har ikke sørget for nødvendig kompensasjon for inaktiviteten ved å bruke dem jevnlig på kveldene. Resultatet av dette kan jeg nå smertelig erfare. Beina skriker i motstand og klarer ikke å ta imot mine 87 kilo som kommer nedover bakken. Takten kan ikke lenger økes fordi muskelfibrene lider av trøtthet etter bare en time. Årsaken til dette er at kapillærårenettet har trukket seg tilbake fordi de ekstra blodårene rundt hver muskelfiber som jeg har arbeidet iherdig i en årrekke for å utvikle, er borte. Kapillærårenes oppgave er å øke oksygentilførselen til muskelmassen etter behov (skapt av personen som benytter kroppen). Disse er nå fjernet av kroppen fordi det har vært for lite behov for dem over en lang periode. Jeg kunne sagt mye om hvilke svært viktige oppgaver oksygenatomene bidrar til å utføre i cellene våre ved tung belastning.. Du får tro meg på mitt ord når jeg sier at mangel på disse atomene hindrer kroppens yteevne, og videre at lite ytelse over tid sørger for at kroppen tilpasser antall kapillærårer til hver muskelcelle til det den tror er rett. Resultatet blir lavere mengde av O2-atomer til muskelcellene. Energi blir utløst idet atomet reagerer med andre atomer i cellen som kroppen har å tilby, og produktet av dette blir et antall fosfater som er de direkte drivere som beveger muskelcellene.

Alle disse prosessene foregår inni musklene mine titusener på titusener av ganger hvert sekund jeg løper nedover mot Håkonshall. Problemet er bare det at det er langt færre atomer pr. sekund som finner sine makkere igjennom denne prosessen enn det som tidligere var tilfelle inni min kropp. Altså langt færre energienheter som blir omdannet til fosfater. Dette resulterer i langt mindre pulver i beina, og lang lavere hastighet på bevegelsene.

Summen av forsømmelse kulminerer nå i lav fart i nedoverbakkene inn mot mål på Birkebeinerløpet 2019. Jeg klarte meg bedre i den tunge halvdelen fordi at jeg har prioritert få, knallharde økter, som har bevart hjertets kapasitet nogen lunde. Men nå blir jeg avkledd, og kroppen min retter anklagende sine tydelige tilbakemeldinger inn mot min egen bevissthet i form av smerte overalt.

Heldigvis kom alle disse fakta ikke uforvarende på meg, så jeg var egentlig ganske godt fornøyd med å unngå totalt kollaps. De oransje kilometerskiltene med svart skrift indikerer hvor langt det er igjen til mål, og til den befriende hvilen. Motstridende følelser raser rundt i kroppen mens jeg passerer 3KM merket. I det ene øyeblikket klamrer jeg meg til håpet om å se en rosa prikk i synsfeltet foran meg. Kanskje har det gått fortere enn jeg tror? I neste øyeblikk forbanner jeg min tunge kropp og mitt trege steg og skammer meg litt over alle de kveldene jeg har prioritert bort treningen, og alle de morgenene jeg kunne ha syklet eller jogget til jobben. Jeg produserer bortforklaringer som jeg kan fortelle resten av gjengen, og forsøker å bagatellisere så godt det går. Dette er alt sammen ren følelsesmessig overlevelse i forberedelsene til å møte den mest ærlige av alle tilbakemeldinger: Sluttiden. Den endelige plasseringen målt opp mot alle mine medmosjonister. Målseilet flimrer mot meg, og jeg setter inn en liten spurt for å pynte på fremtoningen. Hans og Martin står og skravler ved drikkestasjonen, og ser såre fornøyd ut begge to! Martin fniser nesten av glede over å være først! Det er vel fortjent! En kjapp sammenlikning på statistikken på Strava viser antall treningstimer pr. måned det siste året, henholdsvis for Martin og for meg. Han har ligget på rundt 50 timer i måneden, og jeg har ligget under 30 timer stort sett.

Så kjære leser – jeg har nyheter til deg! Trening hjelper – og det finnes ingen snarveier.
Man kan styre og ordne med metoder, tilnærming og programmer, men når du står der – på dommens dag – i Perleporten, og skal gjøre opp kvitteringen med St. Peter vil du få samme svaret som jeg fikk på Birkebeinerløpet 2019. Du får som du fortjener! Har du ikke gjort jobben kan du heller ikke forvente å få premien. Enten det gjelder merket på Birken eller en plass i Det Himmelske Paradis.

 

Her er selvransakelsen over for denne gang – så gjenstår spørsmålet – hva skal man gjøre med denne erkjennelsen?

 

Du får iallfall se på Birkebeinerrittet 2019 hva jeg har gjort. Jeg lover å være ærlig ;-)

 

Hilsen Bærum Vest Racing Team

Teamsjefen