Kolsåstoppen Opp onsdag 5. juni 2019


Asfalten forsvinner og jeg åler meg forbi den gule sperrebommen som markerer starten på grusveien opp mot KIF-hytta. Fronten på feltet blåste avgårde rett fra start, og er ute av syne for lengst.

Jeg har med to staute skogsmatroser i dag ikledd rosa, ved navn Håkon og Jens Arne. Disse to må forsvare Teamets farger ettersom Teamsjefen har prioritert jobb og stillesitting i april og mai. Det kjennes i kroppen, og dette er også den direkte årsaken til kveldens opptreden. Her må det trenes – og det må trenes hardt. Et motbakkeløp vil gi den ønskede belastningen i så måte, selv om det er svært bittert å eksponere sin manglende kapasitet på dette viset. MEN – som ihuga misjonær for idrettsglede benytter jeg anledningen til å heie på ungene som er med, og vise meg stolt frem i vår ettersittende lycrabekledning – med hevet hode. Her skal det ikke stå på idrettsgleden, nei!!!


Teamet gikk grundig til verks og kjørte testløp opp samme trase i går, for å få «blåst reint» maskineriet. Det kan ha slått ut i begge retninger, men treningsarbeidet som ble lagt ned i de 365 dagene før der igjen har nok hårfint større betydning.

Lagets uuttalte reporter Mona Strande var på plass med sin assistent Nicolai på 12 år, og disse to hadde arbeidet seg opp til toppen av Kolsåsmassivet for å forevige våre grimaser før målgang.

Jeg ser fremdeles den rosa trøya til Håkon mens jeg løper oppover på grusen. Jens Arne flimret forbi tidlig og er borte i et villniss av grønne kratt og hengene greiner i den lille tunnelen av en sti som holdes åpen for turfolket. Beina føles OK, men pusten går som en blåsebelg. Det er bare å erkjenne at form er ferskvare, og gjøre det beste ut av dagens utfordring. Svetten renner i strie strømmer allerede, på tross av at løpstiden ikke har passert 5 minutter. En lang, god oppvarming sørger i alle fall for at varmereguleringen funker utmerket!


Spredt heiing fra publikum inspirerer, og noen roper «heia dere i rosa»!

Jeg nærmer meg toppen mens jeg presser kroppen til å stige opp over steinura da jeg passerer løpets yngste deltaker – jeg heiet på henne da hun startet – en halv time før oss. Gjenkjennelsen er gjensidig, og kun pludrer i vei til sin far om mannen i rosa som peser forbi mens svette og slim legger seg som en film over det gyllengule håret hennes. Hun undrer seg høylytt over denne fortapte atleten som fremdeles tror at han skal først opp bakken, på tross av at store deler av feltet allerede har passert. Jeg får presset frem noen oppmuntrende gloser gjennom en anstrengt strupe, og kaster meg inn foran det lille skjønne vesenet på 3 år som har en super tur med pappan sin opp til toppen. Mål kommer brått og nådeløst, og stoppeklokken er like oppriktig som den er nøyaktig. Over 14 minutter… Tja. Det er jo bra det – men det som driver oss mosjonister videre er jo ønsket om å løpe raskere, og slå flere likemenn, så helt tilfreds er det ikke lett å være når jeg vet at den trofaste kroppen min har mer å gi hvis den får litt oppmerksomhet.


Laget satte uansett farge på løpet både med sin innstilling, sin trikot og sine plasseringer. Jensemann ble nummer 7 - meget bra! Håkon ble nummer 13 – meget bra til å være så gammel!!! Og jeg ble nummer 17.
Bra med litt tynt grunnlag de siste to måneder. Formen skal nok komme.