LOMMEDALEN RUNDT 2019

Barmarks-sesongen er sparket ettertrykkelig i gang – og Bærum Vest Racing Team stilte både mannsterke og med sin obligatoriske kvinnelige representant Mona Strande på start for å være med på Kjetil Røines høsteventyr Lommedalen Rundt 2019. Alle proffe langrennslag må ha med en dame for å bli anerkjent. Og vi er MEGET proffe. Konseptet er enkelt i dette lokale terrengløpet – alle skal med, det koster nesten ingenting, du kan løpe så mange runder du vil à 19 km, og barna har en egen løype som er avkortet til 3 km. Vi har valgt å benytte dette utsøkte arrangementet for å måle krefter med hverandre internt i laget, etterfulgt av bankett med høytidelig overlevering av teamets vandrepokal som symbol på Barmarks-mesteren!

Rosa lycra lå i sirlige bunker lett tilgjengelig på langbordet i spisestuen da vi sto opp kl. 08:30. Havregryn og morgenkaffe ble gulpet ned i en fart. Min unge pode på 11 år, Lars – lot seg ikke overtale til å bli med på barnas utgave av denne vakre opplevelsen. «Orker ikke, pappa» eller noe liknende klarte han med stor anstrengelse å formidle borte fra sofaen der han koste seg med iPad, hodetelefoner og Youtube. Jeg har tilbudt ham å bestille rosa lycra i hans størrelse, hvorpå han svarte «Nei takk, pappa. Jeg er i Jutul, jeg.» Det er for så vidt jeg også – men har du sett de draktene??

Nok om det – vi var 9 stk. på startlistene, men opplevde mannefall allerede før vi startskuddet. Truls Paulsen fikk den såkalte mannesjuka, og var ute av stand til noe som helst, og Knut Borbe hadde bomma på kalenderen – han sto skolerett og klar for start forrige lørdag, men nå skulle han plutselig i  50-års lag! Knuts startnummer ble gitt bort til Øyvind Heiberg Sundby – som meget beleilig både glemte å endre teamnavnet, slik at han løp for Bærum Vest Racing Team, og i tillegg vant hele løpet. Dette var selvfølgelig en snedig plan for å få slått kloa i vår vakre vandrepokal for det neste året, meeeen – vi godkjenner ikke vinnere som ikke har vært på trening. Sorry, Øyvind. Du er rask, men vi har vår egen interne kode å ta hensyn til. Bli med oss sammen med din ivrige venn Lasse på noen treninger, så har du en fair sjanse til neste år! Resten av mannskapet var Håkon Bjertnes, Hans Røragen, Martin Kavli, Jens Arne Svartedal, Lasse Rypdal, Mona Strande, hinderløperen Johan Ingmarsson, og David Støre.

Løpere som mente seg i stand til å løpe under 1:45 i den krevende runden på Lommedalens idylliske stier startet sist. Vi jog ut fra golfbanen i en elegant rekke. Første etappe er stien inn mot Lommedalsbanen – en gammel smalsporet togbane som holdes ved like for å vise frem kulldrevne lokomotiver i drift for lokale turister og historieinteresserte. Vi løp langs de jernbeslåtte svillene før vi stupte ned til Guribysagveien og mannet oss opp til løpets desidert lengste stigning fra dalbunnen og opp til Bjerkehaugen. Bakken er 220 høydemeter og 3,5 kilometer lang. Mesteparten på gjørmete, glatt sti. Ivrige frivillige heiet oss opp, og delte ut leskedrikk etter beste evne. Denne bakken kan knekke selv den retteste nakke, så det er et bra tjuvtriks å kneppe ned litt fra bunnen og kjenne etter hvilken fart kroppen tåler før syra melder seg. Jeg var litt deppa – selv om jeg var forberedt. Jeg ligger sist!!! Alle de andre rosa gutta er foran meg, og jeg veier 87 kg i tights, og har ikke evne til å korte inn på forspranget i denne sugende stigningen! Søren og! Nå kan jeg bare tenke litt over alle de gangene jeg burde ha tatt meg en treningstur i løpet av de siste par månedene, men heller produserte unnskyldninger i fleng for å slippe! Treningsdagboken min juger litt. Den sier 52 timer i august og 46 timer i september, noe som burde være nok til å hevde seg bedre i dag, på tross av bare 26 timer i oktober. Problemet er bare at mange av timene er rett og slett juks. Jeg har logget treningstimer mens jeg driver barmarkstrening for ungene i Jutul IL. Leik og moro er det, men mest for dem. Pappa står mye og roper og organiserer uten puls. Det er det ultimate selvbedrag. Det ser bra ut på papiret, og jeg får Kudos på Strava fra venner så jeg skal føle meg bedre, men i dag – på dommens dag, blir disse timene veid og funnet for lette.

Tankene vandrer, og jeg snakker med meg selv. «Idrett er selvrealisering og skal være en berikelse!! Du må kunne kose deg med utfordringen, David!» Omgivelsen er vakre, og jeg forsvinner inn i meg selv for å ha full kontakt med kroppen min. Jeg må være pinlig nøyaktig med ressursene – som er knappe. Mange heier fra sidelinjen og er oppmerksomme på de rosa draktene. «Han kameraten din er rett foran» Er det noen som roper. Hva mener du? Synes du synd på meg og sier at han er rett foran for å muntre meg opp selv om det er 5 minutter imellom oss?? Eller er han rundt neste sving 15 sekunder foran? Tankene gnager. Jeg vet at Jens Arne er nærmest. Jeg så ham sist i bunnen av bakken. Han har en særegen løpestil som er lett å kjenne igjen. Han løfter nesten ikke beina, og ruller voldsomt med hoftene, som en kappgjenger. Hans er nok foran der igjen. Han er lett å gjenkjenne, med lett fremoverlutet holdning, muskuløse lår og en særegen stønnelyd fra lungene når han tar i.

Sist jeg så teten hengte Martin seg på Lasse og Johan i et bestemt tempo ut fra golfbanen. Meget offensivt. Martin har stor kroppsmasse og toger av sted som en dampveivals. Jeg forundrer meg over hvor fort Martin kan få den kraftige kroppen sin til å fly over moserabbene. Den enda større Lasse har en mer forsiktig flukt med nærkontakt med hvert steg, og et pingvinaktig fottrinn som setter lårmusklene hans i stand til å yte mye kraft på innsiden av quadriceps. Han må være umulig å hanskes med i bryteringen hvis du får de låra låst rundt skrotten din! Johan er mer klassisk i steget. Rene bevegelser og en nøysom forståelse av at kraften skal benyttes i fartsretning. Her er det lite bevegelser som slenger ut til siden eller opp og ned.

Jeg har gjort dette så mange ganger. Stilt opp i en konkurranse. Startnummer på brystet. Kanskje 2-300 ganger i løpet av livet. Det er noe som driver meg til å fortsette. Jeg vet hva det er. Det er denne kampen som jeg opplever nå. Samtalen mellom kroppen min og hodet mitt. Ønsket om å mestre meg selv – kjenne på det å få maksimalt ut av kroppen i den korte tiden det virkelig gjelder. Jeg kommer aldri til å slutte å glede meg over det, tror jeg. Formen på start er alltid utgangspunktet. Jeg kan være fornøyd hvis jeg har klart å få utbytte av det jeg hadde til rådighet. Sånn ble det i dag også. Jeg kom inn sist av alle gutta på laget – og skulle ønske at det var annerledes, men når jeg oppsummerer for meg selv er jeg fornøyd med prestasjonen min – jeg gjorde alt riktig. Gikk ikke på noen smell, og hadde litt å gi på med opp den siste bakken opp til Burudvann og innspurten ned asfalten til golfklubben.

I mål er det god og lun stemning. Alle er lettet over å være ferdige. Johan og Lasse hadde en tett kamp i toppen, 10 minutter før jeg kom inn. Det skilte 16 sekunder, og tronen ble besteget av Johan Ingemarsson. Begge disse karene står gjerne opp før hanen galer og tar dagens første økt mens vi andre ligger og snorker. Det viser seg å gi resultater.

Resten av oss som ble ettertrykkelig fraløpt er ikke mindre muntre av den grunn. Lettelsen over å ha mestret kraftanstrengelsen er til å ta og føle på! Vi er søkkvåte, med muskler som jamrer etter hvile, men vi står solid plantet i grusen og tar inn stemningen fra dette nydelige arrangementet. I løpet av noen timer skal vi alle samles hos teamsjefen for å overvære den høytidelige utnevnelse av barmarks-Team-mester Johan, og deretter kose oss med mye ljug om dagens innsats. Og Strava flyby med kommentator, selvfølgelig!!! Etter en sånn dag forsvinner alle bekymringer underveis i en lykkerus etterpå :-)