Mellerunden 2020

Vi skriver 23. februar 2020. 16. mars 2019 var det Birken – og min forrige start med ski på beina. Det er 49 uker, det. Treningsdagboka sier 374 treningstimer imellom disse to skirennene. Men mye «fylltrening». Når er det egentlig greit å logge en økt på Strava? Jeg lar den henge litt i lufta til refleksjon og ettertanke for leseren.
For min egen del må jeg være ærlig å gjette på at 250 av disse timene er noenlunde brukbar trening. Resten er jobb som trenerpappa  på Jutul langrenn og BOC terrengsykkel junior. Jeg får frisk luft – bevares, meeeen allikevel … Dessuten er det viktig hvor mye smør du har på brødskiva, hvor mange Tuborg du sier nei til, og at du legger deg på kvelden. Her har forfatteren litt dårlig samvittighet hvis vi skal kalle en spade for en spade.
Sidespor som vanlig – skirenn, ja! Valdres er stedet hvis du er lei av klisterføret i Nordmarka. Her er vinteren solid og turrenn-tradisjonene holdes i hevd. Min fru og jeg hadde egentlig en helg med barna i Etnedal der Mona kommer fra, men falt for fristelsen til å melde oss på et lokalt renn, og la barna være hjemme på søndagen, slik at de kunne å slippe maset fra ivrige foreldre som vil på tur. Alder: 12, 13 og 14 år. Andre ting enn tur trekker veldig i de små sjelene. En gåte – men allikevel en realitet. De fikk i stedet et rebusløp som vi kalte for EGGENES MESTER. Jepp – det var sjokoladeegg som sto for motivasjonen. Det funka fint – og de unge lovende kom seg ut på tokt rundt gården, og ble både våte og kanskje også litt klokere mens de voksne peste gjennom vinddrivene rundt Mellefjell – eller hva det heter.

Etter en kjapp invitasjon i RACINGTEAMET dukket Martin og Lasse opp på lørdag for å bli med på fjellrenn! Vi unnlot glatt å fortelle at lørdagskvelden ville forløpe sammen med slabbedask-aktig ungdom uten ryggrad og moral – og godtet oss stort over å invitere de to atletene med på et grovt kortspill som forløp på engelsk der vi ble nødt til å sette sammen de mest groteske sitater for å vinne. Konkurransekulturen er heldigvis så dypt innarbeidet i en stakkars supermosjonist at ingen feiga ut. Men både Lasse og Martin fikk bakoversveis av hva ungdommen blir eksponert for nå til dags!!

Nok et sidespor – skirenn, ja!! Mellerunden fyller 50 år!! Og tror du ikke 3 karer hadde vært med alle 50 gangene?? Det er tradisjon, det. Gamlekara får ikke mannesjuka eller står over fordi de ikke har fått trent nok et år. Her har vi noe å tenke på! Hva er det egentlig med oss moderne mennesker som shopper rundt i opplevelser og selvrealisering med denne lemfeldige tilgangen til tradisjon og stø kurs? Vi skal ha ditt ut av den ene opplevelsen, og datt ut av den andre opplevelsen – og sjelden er vi 100% fornøyd med hvordan vi har benyttet tiden vår – og ingen snakker om pengene det koster! Er ikke DET mer merkelig enn tradisjonen med å gå den sammen fine fjellturen på ganske samme tidspunkt hver vinter? Uansett vær? Jeg bare spør..

Ja! Skirenn! Endelig! På tide!
Søndag morgen ringer klokka en god stund før kjerketid, og far stiger med stoisk ro ut av sengehalmen og tusler ut på kjøkkenet for å fyre opp treskeverket som var et av de mest alminnelige og genialt moderne hjelpemidlene i et norsk kjøkken i 2-3 generasjoner. Kaffetrakteren.

Kaffetrakteren. Dette enkle og effektive apparatet som kun krever brent råmateriale fra Brasil, vann fra springen, strøm fra en turbin drevet av vanntrykk og kreppet filter oppfunnet i 1908 av tyskeren Melitta Benz. Selve oppfinnelsen kaffetrakter er et par hundre år gammel – og ble visstnok første gang benyttet i 1802 i Frankrike. Men i sin moderne form er den svært så ung. Ifølge Wikipedia kan følgende sies om denne vidundermaskinen:
Halvautomatiske kaffetilberedende maskiner har bestått i omtrent 200 år. Flere forskjellige metoder er stadig blitt utviklet for å tilberede kaffe; ved begynnelsen av det 20. århundre kom også de første elektriske kaffetrakterne. Disse apparatene var imidlertid pga. prisen utilgjengelige for de brede sjikt av befolkningen. Først i tiden etter annen verdenskrig kom det til vesentlige tekniske forbedringer og en mye større utbredelse av kaffetraktere. Den første moderne filterkaffetrakteren, Wigomat, ble patentert av Gottlob Widmann i 1954. Denne maskinen spredte seg fra Tyskland over Europa og til Amerika, og fortrengte de tidligere vanlige perkolatorene og vakuummaskinene. Sitt gjennombrudd på massemarkedet fikk kaffetrakteren i 1970-årene, med det systemet som fortsatt er det vanlige idag.
Denne anretningen er imidlertid på vei ut av de 1000 hjem her i Norge til fordel for ampull-baserte maskiner som lager en og en spesialtilpasset kaffekopp der brukeren kan føle at vedkommendes eget behov er satt i høysetet. Ingen masseproduksjon her, nei – det går ut over kvaliteten!

Neinei – jeg mister tråden mer enn vanlig i dag – og det sier ikke så lite! Jeg må hoppe til historien! Frokost – brød, pålegg – og smilende egg kokt på en unik magefølelse av Lasse Rypdal – ble servert.
Undertegnede er imponert. Det skal sies at jeg i min ungdom jobbet i en 6 måneders periode på et statlig finansiert opplysningskontor og prøvekjøkken på Sandaker i Oslo. Navnet på denne arbeidsgiveren var «Opplysningskontoret for egg og hvitt kjøtt».
Her mener jeg selv at jeg lærte absolutt alt som er verdt å vite om fjærkre, egg og tilberedning av retter som inneholder en eller begge av de overnevnte ingredienser. Jeg fikk sågar dyp innsikt i eggprodusentenes groteske verden. Bare så det er sagt; EGGENES MESTER har ingenting med forfatterens bakgrunn å gjøre.. Tror jeg. Egg kokt smilende er en kunst. Her må kokeransvarlig ha kontroll på alle faktorer i eggets reise fra ubefruktet råmateriale til den unike retten den blir presentert som, og som passer til så mangt. Det er ikke uten grunn at det ikke finnes smilende egg i en standard hotellfrokost. Du skal vite noe om eggets volum for å kunne beregne hvor hurtig temperaturen trenger igjennom eggehviten og påvirker plommen. Du må kjenne til eggets temperatur før det blir påvirket av varme, du skal ha et forhold til kokeprosessen – skal egget varmes opp sammen med vannet eller er det best å vente til vannet fosskoker? Hva med saltinnholdet? Og hvordan skal man unngå at det sprekker??? Her er det mange fallgruver, men Lasse loset oss igjennom alle motforestillinger med et MonaLisa-smil om munnen og en rugende ro i dialogen. Han bare lempet eggene oppi kaldt vann i kjelen – og tok dem av når de var ferdig. Makan! Jeg kunne sagt mye om måten eggene ble bespist – men vi må vel jage videre i historien! Alt skal jo gå så fort nå til dags!

Strekningen Strande – Skrautvål Skistadion ble forsert med kolonnekjøring. Mona var med som service etter at hun hadde fått et angrep av mannesjuka i løpet av natten. Vi gutta hadde smurt med festesmøring for anledningen, og skravlet enormt nede i svigerfars smørekjeller om glid og struktur kvelden før. Det har kommet et moralsk aspekt inn i praten om glid ganske brått. Er du natursvin og miljøversting? Er du EGO og vil drepe kloden bare for å komme litt høyere på resultatlista i et intetsigende turrenn? BRUKER DU FLUOR???????? SKAM SEG!! Du dreper jo både deg selv, skisportens rykte og den unge generasjonens respekt for deg som rollemodell og kunnskapsbank! Fysj!
Jepp….. – så det blir til at man forsiktig lirker seg litt rundt dette temaet og blir mer opptatt av struktur, spenn, friksjon og andre begreper som ikke dømmer din langrenns-kamerat nord og ned dersom han skulle være så DUM å bruke tusenvis av kroner på giftig pulver for egen vinning. En positiv effekt av fluorskammen er at man påberope seg å være MORALSK VINNER av et turrenn selv om man er dårlig trent og kommer sist. Ikke så halvgæær’n løsning, faktisk!

 

Teamsjefen hadde absolutt 0 startnerver hele morgenen. Det i seg selv bør være en kilde til bekymring. Hvis du ikke bryr deg i utgangspunktet kan det jo umulig ende bra når du skal ut å prestere ditt beste?? Martin og jeg var kledd i helrosa – beachflagget vårt var, som det eneste på hele skirennet – plassert på stadion av Mona. Rosa effekter florerte, og vi var klar for å sette farge på skirennet.

 

Vi varmet opp på beina etter å ha plassert skia i startbåsen etter nøye overveielser. Mønepannene som markerte startstreken hadde blitt flyttet av arrangør 20-30 meter bakover på startsletta. De mest ivrige skiløperne hadde allerede lagt ut skia der de opprinnelig var plassert. HAHAHA!!!!! Nå går de glipp av startposisjonen sin mens de er ute og varmer opp, mens vi luringer bare kan gønne ut og vinne!!! JESS!! Det lå en masse FLUORISERTE skipar på rekke laaaaangt unna starten. De kommer jo til å tape!!!! De må legge skia BAK oss – og komme aldri forbi!! Alle vet jo at startposisjonen gjør halve løpet!
Martin dreiv og spurta oppover stadion. Jeg prøvde å henge med, men ble så sliten at jeg ble helt kvalm! Herregud for en fart! Hva driver han med??

Alle fikk omsider stilt seg opp. Rundt 160 menn og kvinner. Fellesstart. Selvseeding. Ikke no’ jåleri.
Det var ekte startpistol som drønna bra. Feltet støkk, og jaget ut. Jeg hadde lagt meg i tredje rekke etter Martin. Lasse lå og vaket ute til venstre litt lengre bak. Han var passe preget, og hadde egentlig ikke noen god forklaring på hvorfor han var med. Jeg skvatt til av farten – herregud, alle fyker jo ut!! Vi skal jo opp en masse fjell og gå i timevis! Nå blir jeg bekymret. Det er nok det som redder meg denne dagen. At jeg endelig våkner fra den 49 uker lange dvalen. Turrenn er ikke for pyser. Den jevne nordmann går fra deg lett som en lek dersom du ikke har respekt for ham. Jeg prøver febrilsk å gjøre langsomme bevegelser, puste rolig, sparke fra energieffektivt og vinne terreng ved hjelp av min enorme kunnskap om skiteknikk og kraft i fartsretning - fremfor energisløsing a la Therese Johaugs velkjente duracell-teknikk.

 

De bare går jo ifra meg! Martin – vent!!! Jeg må gjøre noe. Øke takta?? Det brenner i magen. Slimet raller i brystet og jeg kjenner nederlaget svi i sjela når jeg gir etter for presset og klemmer gassen i bunnen. Vi skal gå 44 kilometer. Store deler av strekningen i 17 til 20 sekundmeters vind. Bare første bakken alene er over 600 høydemeter. Snøfokket ligger allerede noen centimeter dypt i trikkeskinnene, og føyker igjen hvis det er en luke på mer en 2-3 meter mellom hver skiløper. Speakeren på stadion advarte oss mot vinden og ba folk om å kle seg ordentlig. Så jeg har tatt på meg en vindvest under racingdressen for å isolere mot vinden. 1000 meter ut i skirennet er jeg kokt som en hummer, begynner å få luke til Martin, og ser teten seile vekk lik posjerte egg som flyter over en hinne av lettsaltet, fosskokende vann.
Men dette er altså valget mitt. Jeg kaster bort all erfaring og kunnskap om temaet «gå rundt fire mil i kupert og krevende terreng på fjellet» og erstatter det med «full gass», «bære eller briste» og andre velklingende uttrykk som passer hvis man åpner for hardt i en konkurranse. Jeg velger denne taktikken vel vitende om tidligere nevnte juksetimer på Strava som har gitt meg 374 timer med selvbedrag i løpet av det siste treningsåret, og med en følelse av glødende jern i låra og et knippe fiskekroker som kjekser lungene mine og vrenger innsiden ut på dem. Her kommer positiv tankegang inn i bildet. Det er jo viktig å TRO. Det løsner, David. Du er jo en «slow starter». Hold hodet kaldt og kroppen varm!!
Jeg går hardt mens svetten renner ned i øynene. Det er bakker og atter motbakker. Jeg har godt feste. Nesten for godt – men jeg er sjeleglad for det. Det er så trått så trått, og jeg hadde ikke hatt nubbesjans til å komme meg opp her uten feste. Magen brenner. Stadiet før oppkast – og jeg har gått i ti minutter. Nå innser jeg alvoret i det å ta lett på et hvilket som helst skirenn. Det gjør man ikke ustraffet. Jeg henger på Martin som en beruset klegg rundt rumpa på en sterkt brunstig, gammel avlshingst. Skjønner du? Lysten og ønsket om å suge meg fast i rumpa til Martin er så enorm at jeg mister all form for bakkekontakt og tråkker gasspedalen igjennom gulvet mens jeg mer føler enn ser oljetrykkmåleren som stiger, og turbotrykkindikatoren som jamrer og hviner mens jeg allikevel er så svimmel av attrå at jeg sleiver unna frasparket, veiver med stavene og fører hofta i en konstant lidderlig bevegelse frem mot det forjettede land. Det går i 20 minutter – en ivrig tilskuer roper! Det er 16. og 17. plass!! Det er jo bra!  – og så ryker strikken som en morken akillessene på en tidligere innebandyproff som har ligget på sofaen og spilt nettpoker i 5 år mens han spiser potetgull (nam,nam!), men nå velger å møte opp på trening sammen med gamlegutta.

 

Stigningen gir seg ikke før jeg gjør det. Den rosa lanternen foran meg eter løypa som frokostegg, og jeg må resignert innse at jeg veier for mye, er uten snert i frasparket, ikke klarer å utnytte mine fordeler, og til alt overmål tenker negativt. HAADET, Martin!!!! Jeg må tenke annerledes. Det er absolutt første pri. Alt det andre kommer av seg selv bare jeg kan få kontroll på kropp og sinn. Jeg resignerer og ser luka frem til Martins tog bli en uoverstigelig kløft. Bunnløst dyp og mørk.

Jeg sover meg igjennom de neste bakkene og synes synd på meg selv. Jeg balsamerer den sviende følelsen av nederlag og selvbedrag i løgn og unnskyldninger mens skiløpere passerer meg på høyre og venstre. De håner den rosa drakten min. Eller sånn opplever jeg det i alle fall. Det er mulig jeg litt selvsentrert akkurat nå – sånn som ungdommen. Så dukker Mona opp i det fjerne på en falsk flate full av fokksnø og sidevind. HEIA, HEIA DAVID! Jeg må stramme opp å gi henne en spurt sånn at bildene som hun skal ta blir fine!! Da kan jeg se ut som en million kroner selv om det ikke er sant!! Frem med hofta David! Jukk, jukk! Stål i armene og granitt i kroppens massepunkt som tvinger kraften i fartsretningen! Det går i akkurat 7-8 stavtak mens jeg flimrer forbi henne. Hun er så fin der hun står som en rosa valkyrie mens jeg presser skiene igjennom gjenstridige skavler av isnåler som klorer ser fast i min svarte racingsåle fra Fishers ypperste fabrikat. Men spurten gjør noe med meg. Den vekker et sovende, seigt skinn og endrer rytmen i kroppen. Timingen blir bedre, og jeg kjenner at pusten blir mer avslappet. Det går fremdeles smått – bevares, men jeg opplever forvandlingen og kraften i den enkle øvelsen å få følelsen av fart og håndlag med utstyret. Vi må spille på lag! Skiene, stavene og jeg. Det er viktig at de får den oppmerksomheten som de fortjener!

 

Endelig er vi på fjellet. Det er mye vann mellom båtene og jeg går alene i snøfokket. Men sola skinner, og det er en eventyrlig vinter. Etter drøyt tre kvarter kommer den første matstasjonen. Jeg gulper ned tre fulle begre med sportsdrikk og skammer meg ikke så lite over å kaste det første pappbegeret på bakken mens jeg strekker ut armene etter et nytt. Begeret blir tatt av vinden og jeg ser hvordan funksjonærene kjemper for å innhente det før det ender som søppel på de evige vidder. Vi må tenke på miljøet hvis vi ønsker oss skirenn for fremtidens generasjoner!! Forsøpling er bånn! Jeg har fått min lærepenge og er nøye med overleveringen heretter. Mellerunden går i en runde rundt et fjell. Bombe. Vindens retning endrer seg hele tiden. Arrangøren har valgt å starte oss i motsatt retning av normalen grunnet den harde vinden som visstnok gjør seg ekstra gjeldende et par mil oppe på fjellet. Derfor skal vi ha medvind på dette strekket og være mer i le senere. Medvinden kommer, og vi skal derfor jage over fjellet som rådyr skremt av rånende bygdeungdom fra Etnedal. Jeg gjør så godt jeg kan, men merker festesmurningen som biter i underlaget, kroppen som er segneferdig av tretthet, og vilikken som truer med å overmanne meg. Men jeg er visst ikke den eneste, rett foran der ser jeg Martin!! Kjære vene – er ikke han i mål for lengst?? Kanskje finnes det håp i hengende snøre, som en ihuga fisker engang fant på å utrykke det. Jeg vet jo hvor mye Martin trener, og kan tenke med stor grad av sikkerhet at RacingTeamets unge lovende maskot ikke har gått på noen smell. Kan mine trege bevegelser virkelig følge den sterke mannen der? Da er det håp! Og med håpet kommer troen og med troen kommer – ikke kreftene, men konsentrasjonen som jeg mener er en altoverskyggende faktor i utholdenhetsidrett. Hva pokker skal jeg gjøre for å ta vare på denne posisjonen? Jo – jeg skal finne flyten, og føle når jeg skal gjøre hva. Jeg skal snakke med kroppen min – ta imot tilbakemeldingene med ydmykhet og visdom, benytte kunnskapen som jeg akkurat har fått, og komme meg fremover i fartsretningen med minst mulig energibenyttelse og flest mulig meter pr. sekund.
Martin kommer ikke nærmere, men han drar heller ikke ifra. Jeg begynner å like posisjonen min. Jeg kan gå alene og ha fullt fokus på min egen, ganske langsomme og seige rytme. Jeg er av den oppfattelsen at jeg kan utnytte ressursene mine langt bedre enn de fleste langrennsløpere, og trenger å holde fast i denne drømmen slik at jeg bevarer den positive energien. Jojo – jeg har KLART og TYDELIG en langsommere rytme enn samtlige løpere som jeg kan se foran meg akkurat nå, og allikevel bevarer jeg farten. Jeg er BEDRE enn dem til å utnytte kunnskapen om det å kunne gli på skia. Jeppjepp – jeg har skivisdom som jeg nå kan benytte for å unngå et forsmedelig nederlag der Lasse tar meg igjen selv om han bare har gått én skitur hele vinteren. Her er det framsnakking av egne evner som skal føre meg til storhetens tinder!

Jeg går og går. Det kommer en brå 180 grader høyresving på løypa og jeg passerer Martin i ropeavstand. Han heier og brøler at jeg skal kjøre hardt – og jeg hviner tilbake mens jeg svelger et surt oppstøt, at han skal gi jernet selv. I selve svingen står en lokalt forankret fjellfamilie med flere værbitte barn som gjør sunne fjellturøvelser som bygging av snømur, lage hopp til kjelkebakken, bygge iglo, og tribuner mens de samtidig roper til meg; Du er en tredjedel på vei – bare to tredjedeler igjen!!!!! Hæ? Jeg har jo passert løypas høyeste punkt på toppen av bakken, og kjørt på som mannen med ljåen over vidda i medvind og sikkert flere mil! Jeg ser ned på GPS-klokka. Jo da. Det stemmer det. 13 utav 44 km er unnagjort. Knapt en tredjedel. De var snille med meg da de sa at det var en tredjedel – og det jeg mente var vidda var nok en lang nedoverbakke i løssnøen, for nå begynner en endeløs stigning. Jeg må kneppe ned.
Det går smått – men jeg er tydeligvis ikke den eneste som kjenner sandpapiret under skia. Jeg går faktisk forbi et par smålubne skiløpere oppover stigningene. Så er vidda der igjen. En av de korpulente staker. Har ingen festesmøring. Han har kommet til hektene etter bakken og kommer opp bakfra. Vi veksler noen ord om føret og hvordan det går før han stiger forbi meg og forsvinner i snødrevet som pisker i ryggen. Det lønner seg faktisk ikke å sette seg i hockey i de små unnabakkene som er såpass bratte at sandpapiret må gi slipp. Det er bare å stå med stor kropp og stake. At det går an å ha sånn gli som min korpulente venn! Han er borte fra synsranden. Jeg hadde en prat med ham før start og vi jugde litt sammen. Jeg er mektig imponert av at han har klart å stake opp disse fjellene med full håndbrems i snøen.
Runden veksler, og vi kommer ned i mer le. Det er småkupert, og vi nærmer oss raskere målet. Farten har vært høy en stund. Det må tyde på letterreng og nedover selv om det er svært vanskelig å orientere seg i snøfokket. Jeg kan fremdeles se Martins rosa trikot der fremme. Kilometerskiltene passerer i rask rekkefølge. Jeg begynner så smått å tenke på at dette skirennet må nærme seg finalen. Sporene blir glattere og mer polerte – det er plutselig lite løssnø å brøyte bort. DEILIG!
Terrenget blir småkupert med avvekslende bratte unnabakker! Det gjelder å jage over kulene! Min korpulente venn uten festesmøring har gjort akkurat det, og står plutselig bom stille midt i løypa foran meg mens han roper AUAUAU! Korsryggen hans er fiksert i en markert krumning mens han febrilsk forsøker å dra bilringene i flere retninger. Magekrampene rir kroppen hans som glødende jern mens han kjemper kroppen opp i vertikalen, og avmakten tar over. Jeg roper til ham mens jeg passerer. Er det kramper!!? Kanskje ikke det mest begavede å rope, men jeg ville være sikker på at det ikke var et illebefinnende av mer alvorlig karakter, hjerteinfarkt, krupp, brokk, blindtarm eller liknende kan være viktig å få retta på kjapt hvis du står alene i snøstormen. Men han skrek tilbake; JA – au-au!! Altså var det magekramper, og jeg jaget forbi stakkaren mens jeg priste min lykkestjerne fordi jeg valgte festesmurning og dermed avlastet kjernemuskulaturen nok til å unngå et liknende scenario. Stakkars jævel. Det der så vondt ut. Her hadde jeg en gylden anledning til å gi meg en mil før mål under dekke av å hjelpe en tykksak i nød, og dermed bli dagens helt. Men neida – jeg skulle på liv og død fortsette torturen og stolpre meg pinlig sakte over alle kulene inn mot mål i jakten på stolthet og ære.

 

Som sagt så gjort. Redselen for Lasses pangavslutning gnager i rumpe, lår, sjel og lunger. Jeg forventer ham seilende forbi hvert øyeblikk som helst.
Mona har tatt en snarvei over fjellet og står og bæljer 3 km før mål. DU ER 40 SEKUNDER BAK MARTIN!! Du tar ham!! Jeg skifter gir – øker trykket og jager etter Martin med håpet i lomma som et pass – slik Kari Bremnes beskriver det i sangen «Håp». Jeg var 56 sekunder bak i mål – så jeg må ha misforstått et eller annet om passets tyngde der – men var allikevel ganske fornøyd med å slippe mer tortur, og komme unna dagens blottstillelse med æren i behold.

 

Martin og jeg gikk inn i sekretariatet til lune koner som styrte med papirer og lister. Vi spurte ydmykt om lov til å kle av oss våre våte rosa lycra, og damene valgte klokelig å la være å si at det var garderober og dusj bare rett på den andre siden av løypa. Da jeg vrengte av ulltrusa fikk en av fjellkonene allikevel et stikk av dårlig samvittighet. Sannsynligvis fordi hun så den ynkelige forfatningen til min 40 år gamle rosin av en manndom. «Det er jo garderober der borte» – sa hun og pekte. Men de andre kvinnelige representantene for arrangørklubben Skrautvål IL synes ikke å ha sammen motforestillinger, og hadde en fornøyelig stund sammen med Mona som kom tuslende inn fra venstre mens Martin og jeg brisket oss i Adams drakt.

Oppsummert – Mellerunden er en opplevelse av de sjeldne. Stemning, natur, innsats og en særegen lokalbefolkning gir deg et minne for livet. Jeg skjønner godt hvorfor gamlekara kommer tilbake gang nr. 50 for å være med på dette vakre eventyret!