Holmenkollmarsjen 2019

...vi var spente og nervøse før renndagen. Lang tids forventning og treningsiver skulle kulminere i avgjørelsen om hvem som er lagets Kronhjort det neste året.

Foreningen til Ski-Idrettens Fremme, eller Skiforeningen som de helst kaller seg i dag, ble stiftet i 1883, og har arrangert Holmenkollmarsjen siden 1974. Siden den gang har rennet trukket til seg mannen og kvinnen i gata som en viljeløs flue mot lyset. Rennet har opplevd opp- og nedturer, med 7-8000 deltakere tidlig på 80-tallet, og avlysninger tidlig på 90-tallet.

Jeg synes det passer bra! Et renn med historisk sus som arena for vår lille gjeng med rosa entusiaster som har trent sammen et års tid eller så. Dette skulle bli vårt alle første Team-Mesterskap!

Det har seg slik at Bærum Vest Racing Team har funnet sammen gjennom en felles glede over det å møtes på trening for å få såkalt «matching». Det betyr at man har som mål å trene hard en gang iblant for å komme i form, og samtidig forstår at det er lettere å oppnå dette hvis man har noen å strekke seg etter, noen å ta innpå, eller noen å sammenlikne seg med. Vi er alle helt vanlige amatører – familiefedre og mødre, som får energi og overskudd av å bruke kroppen, og liker konseptet med å få et startnummer på brystet. Med hjelp fra Bull Ski & Kajakk fikk vi laget disse iøynefallende draktene, og tok treningsgleden et lite skritt lengre. Tanken er at drakta og lagfølelsen kan bidra til mer inspirasjon, samtidig som vi forhåpentlig kan vise idrettsglede. Laget er åpent for alle, og vi ønsker oss flere vanlige, ivrige sportsidioter av begge kjønn på trening.

 

Alarmen gikk 05:00 lørdag morgen. Lagets kvinnelige alibi, og min samboer – Mona Strande, står alltid opp hakket raskere enn meg. Hun forsvinner opp trappen, og jeg hører duren fra kaffemaskinen som lover hjelp til de neste vanskelige minuttene. Dette er den kritiske fasen i en skiløpers forberedelses på renndagen. Det blir ikke noe skirenn hvis man ikke kommer seg opp av senga. Det er fridag – og ofte finnes det mange gode argumenter for å bli liggende fremfor å tvinge seg opp etter en urolig natt med spente nerver. Jeg krøker meg ut av senga.. Jeg har blitt mer og mer B-menneske med årene, og forbinder det med store smerter å våkne av en vekkeklokke. Soveromsdøra er åpen allerede, og jeg går med forsiktige skritt ut i kjellerstua. Hvordan kjennes ryggen? Fremdeles øm og litt stiv.. Den har kranglet de siste par årene. Fysioterapeuten hjelper meg å få den under kontroll, men den er alltid stiv og vond om morgenen. Jeg har lagt frem alle plagg på gyngestolen i kjellerstua, og sekken er pakket. Brr.. småkaldt i underetasjen. Jeg tar på meg ullundertøyet og fyrer opp i ovnen før jeg drar meg opp trappen til kjøkken og stueetasjen. Etter planen er så mye som mulig av forberedelser gjort i dagene før, men noe må man forberede på morgenkvisten før et skirenn. Kaffe er førstepri, deretter matpakke, koke vann og blande kruttsterk solbærtoddy på drikkebeltene, spise havregryn med syltetøy og melk, ta på linser (for svaksynte skiløpere), mer kaffe, legge ski og staver i skiboksen, se over bagasjen med skift, startnummer og utstyr, og til sist prøve å gå på do. Fordøyelsen er ikke vant med å stå opp så tidlig, så det kan være en tidkrevende affære. Alt dette foregår uten verbal kommunikasjon mellom Mona og meg. Vi er ikke morgenfugler, og liker stillheten når kroppen skal tvinges ut av dvale. Utenfor kjøkkenvinduet faller regnet jevnt og uopphørlig. JESS! Klisteret kommer til å funke! Jeg måtte ta avgjørelsen i 3-tiden i går ettermiddag. Et frivillig oppdrag som Teknisk Delegert fra skikretsen på årets store begivenhet «Tour De Bærum» la beslag på fredagskvelden, så det var ikke mulig å vente lenger. Rubb var et åpenbart alternativ, ifølge værmeldingen, men hverken Mona eller jeg har rubbeski som har vist seg særlig bra på vått føre. Det er lett å få sug mellom ski og snø når vannfilmen er tjukk som tannsmør, og skiene geiper for lite foran. Jeg hadde lagt grove 2mm riller i skiene våre. De var dessuten preppet forskriftsmessig av Bull Ski og Kajakk. Vi håpet på at dette ville drenere bort det meste av vannet, så gliden ble optimal.

 

Klokken passerer 06:00, og vi kjører ned mot Kolsås for å plukke opp Hans Røragen. Han står og venter i striregnet med stenansikt mens han kjemper med sine indre demoner som forteller ham at det er tullball å fomle seg ut i striregn med skitrekk og ryggsett for å slite seg igjennom Oslomarka våt som ei katte, iført sjokkrosa trikot på jakt etter noe godt. Han tar likevel plass i baksetet på min lyseblå metallic Skoda Roomster med svart skiboks og rustflekker på bakluka, og får utlevert en termokopp med mørkbrent Evergood fra Monas kaffemaskin. På vei over Steinshøgda finner vi Truls Paulsen som har iført seg boblejakke med fyll produsert av korallsvamp. For sent oppdager han at jakka tynger ham ned ettersom regnet absorberes, og innen vi kommer rullende i Skodaen ligner han en lutrygget gammel mann på vei til sitt siste skirenn. Dette firspannet av nølende skiløpere parkerer på Bogstad Camping, og lar bilen gå på tomgang mens vi manner oss opp til å møte værgudene. Kupeen damper, og varmeapparatet arbeider på høygir. Fuktigheten har for lengst nådd frem til ullundertøy og raggsokker. Hans går ut, leter rundt i bagasjerommet, og kommer tilbake med matpakken. Ingen har bråhast med å forsere den speilblanke parkeringsplassen på vei mot matebussene som skal levere forkomne skiløpere til startområdet i Sørkedalen. Klokka viser 06:40. Pulje 1 starter 08:15. Vi har bomma helt. Nå må vi stå der ute i regnet og lide i en time før vi får utløst spenningen!

Jaja – heldigvis er vi sammen – og klarer ved felles mønstring av initiativ å komme oss ut av bilen, plukke frem ski fra boksen, ta utstyret på ryggen og forsere parkeringsplassen. Hans har laget en fiffig løsning med plastposer fra Meny på utsiden av skiskoene, for å holde seg tørr. Dette virker etter hensikten, men resulterer i flere nær-døden opplevelser på vei over den islagte og søkkvåte parkeringsplassen. Han seiler på glatta ukontrollert sidelengs og baklengs, mens armene arbeider som vindmøller for å unngå lårhalsbrudd eller det som verre er. Jeg hiver meg mot ham en gang han kommer i retur, og dytter ham over en særlig kranglevoren issvull.

 

Vel inne på bussen senker stillheten seg. Vi sitter vaglet tett som høns i bur sammen med innbitte skiløpere som har kommet seg igjennom en liknende kanossagang som den vi selv har opplevd i morgentimene. En fremmed mann sitter overfor oss. Blikket er tomt og han er langt borte i sin indre kamp mellom styrke og feighet. Han kan være i 50-åra. Skjeggstubbene er 4-5 dager gamle. Grå, med innslag av hvitt. Furene rundt munnen er tydelig markerte og gir ham et værbitt og seigt preg. Nesen og ørene vitner om et langt uteliv. Ru i overflaten og en blek, brungul solsviddhet nå midtvinters. Luen er trukket ned til midten på ørene – toppen er fremdeles i friluft over skallen. Det er den tettvevde typen ull-lue fra Swix som var allemannseie for 20-30 år siden. Alle kan se at han har gått marka på kryss og tvers siden den gang, med og uten ski, og er en gjenganger på lokale turrenn. Han inviterer nølende til samtale med å kommentere på en dialog, og så er han i gang med praten om smurning og forberedelser.

Det kan være befriende å få lette brystet litt for bekymringer rundt preparering av utstyr. Ingen mann eller kvinne med vettet i behold er helt skråsikker på sin egen kompetanse rett før et skirenn. Stemningen letter, og mens vi skrøner og spøker blir dagens utfordring med ett mer håndterlig. Lettere til sinns forlater vi bussen og møter startområdet med besluttsomhet. Speakeren er allerede i gang, og gjør sitt absolutt ytterste for å lette ventetiden for de mange søkkvåte skiløpere som allerede befinner seg i et limbo av nerver, løs mage, anger og håp. Idet vi setter beina ned på det vi tror er fast grunn synker vi dypt i en grøt av vann og snø. Hele området er forvandlet til et hav av issørpe i nattens løp. Jeg kjenner isvannet trenge inn igjennom mine tynne racingsko, og forbanner min kortsiktige tankegang da jeg tok på skiskoene fordi jeg ikke ville styre med å bytte sko så tett opp til start. Jens Arne og Martin har allerede funnet hverandre, og møter oss i sørpehavet. Vi seks søker etter et sted å «slå leir» for den neste timen. Etter litt planløs streifing styrer Jens Arne oss bort fra jordet som er ryddet for transportkjøretøy og annet, og inn mot startområdet. Her er snøsålen så tykk at vannet ikke kommer opp, og til alt overmål har arrangøren satt ut bålpanner med jevne mellomrom der vi kan varme våre valne fingre mens vi venter. Oddbjørn Rundtom og Håvard Grenan stiger frem fra mørket, og så er vi fulltallig. Oddbjørn har med seg en diger paraply, og rusler fornøyd og tørr bort til vår lille leir. Maken til rutine!! Jens Arne har iført seg en voksen parkas som gjør noe av samme nytten. Dette er karer som har vært ute i krigen før! Jeg står der med våte sko og føler meg passe mislykket. Men fyre kan jeg – så jeg bidrar med stort bål, og rister de negative tankene av meg. Åhh – det skal bli så godt å komme i gang og få slutt på denne ventetiden!

Speakeren pisker oss til å blottlegge våre iøynefallende trikoter, og levere inn bagasjen. Sju sjokkrosa løpere får ganske mye oppmerksomhet på start ettersom dagslyset finner veien inn til Sørkedalen. Folk er positive, og vi blir oppløftet av hyggelige tilbakemeldinger fra mer konservative løpere i mørkeblått, rødt og svart.

Vi er 5 mann som stiller i pulje 1, og jeg skal si at vi har lett for å finne hverandre! Jens Arne står bakerst i feltet og småtuller med en bekjent, mens vi andre – Truls, Oddbjørn, Martin og David stresser rundt, kjemper om tetplassering i puljen, og varmer opp i siste øyeblikk. Den mannen har nerver av stål. Hans, Mona og Håvard starter i puljene bak, og må vente enda noen minutter før ballet er i gang. Håvard har gitt avkall på sin rosa drakt, og er iført en svart trikot som han mener passer bedre til hans lynne. Arrangøren bruker ikke «Hard rock»-trikset slik de gjorde på starten da vi gikk Trysil-Knut, men det er heller ikke nødvendig for å få spenningsnivået opp på Holmenkollmarsjen. På tross av at mange påmeldte har blitt hjemme grunnet regnværet er det sydende energi på start, og vi skiløpere absorberer all energien i våre forventningsfulle kropper. Startfeltet dirrer lik en hundevalp som blir nektet leken sin, mens nedtellingen fra 30 sekunder blir til stillhet. Noen av de fremste karene klarer ikke presset og hugger trinsene i den bløte snøen så vannspruten skvetter opp til skrittet på sidemannen. Speakeren roper ut i avmakt «NEINEI – IKKE ENDA!!!» Men hordene kan ikke stanses. Den innestengte energien slippes løs, og det går et støkk igjennom feltet mens hundrevis av knær spisses, armer pendler, staver hugger og bein sparker. De 2-3 sekundene med tjuvstart spiller liten rolle i den store sammenhengen, og speaker glatter over med heiarop, og henlegger saken etter bevisets stilling.

ENDELIG – vi er i gang. Vi fire rosa musketerer som tilkjempet oss plass i tredje og fjerde rekke jager ut fra arenaen på lettelsens vinger. Jens Arne tusler ut rolig som skjæra på tunet og er muligens fortsatt i passiar med venner og kjente fra alle hjørner av det norske langrenns-sirkuset.

 

Oddbjørn gir gass. Jeg har planlagt å nyte turen ut, og la min søvnige kropp få en myk start. Det er mange kilometer med motbakke opp til Søndre Heggelivann, og enda et par til før vi får noe virkelig lett-terreng. Jeg ser ham forsere foran meg på blanke ski. Han staker resolutt og uten nøling fremover i feltet, og når jeg taper ham av syne ligger han sammen med teten. Jeg tenker mitt om den startfarten, men må innrømme at det er en imponerende måte å gå løs på dette krevende rennet. Truls, Martin og jeg selv er ganske samlet. Jeg går på klister, og synes de første diagonaltakene gir litt dårlig feste. Er det is i klisteret?? Åneiånei – det ville være dagens store nedtur. Jeg har ikke testet dem, for det er allikevel ikke mulig å rette på feil klisterblanding på start. Jeg har holdt skia i gang i startbåsen. Stått og beveget dem frem og tilbake for å hindre iskrystallene fra å få feste i den myke overflaten. Truls og Martin går på rubb, og har ikke samme problemet. Men gliden er god, og det ser ut til at frykten er grunnløs. Jeg er bare nervøs og spent. Skiene sitter bra de – det er bare å tenke på god vektoverføring, og stole på frasparket. Vi flyter innover Gråseterveien som et kjempetusenben uten rytme. Stavene hugger i snøen, og våte snøklumper klistrer seg til fremsiden av leggen og skiskoa. Jeg er glad for kilometerne med motbakker som kommer. Da skal nok tærne få varmen etter isbadet på startsletten.

 

De slake første kilometerne forseres, og vi svinger til høyre inn på den reelle stigningen etter første drikkestasjon på Storebekkshytta. Den store porsjonen med havregryn står fremdeles opp i halsen min og vil hilse på, men jeg tvinger ned et par slurker sportsdrikk. «Stay hydrated» har jeg nok lest i en eller annen reklame fra produsenter av sportsdrikk som ønsker seg grønn bunnlinje i sin geskjeft. Jeg går fem på, og gurgler sukkervannet ned. Vi starter den diagonale marsjen opp mot Heggelivann. Jeg lar ivrige løpere passere på begge sider, og holder meg i midtsporet som er glatt og isete. Klisteret biter nå. Jeg ser at «rubbefolket» søker over i venstre spor for å få bedre feste, på bekostning av mer sug i sporet. Det er deilig å kjenne at jeg valgte rett smurning!! En mann i svart og hvit trikot damper opp ved siden av meg – «så kule drakter» sier han. Han har passert 2-3 rosa trikoter og føler behov for å formidle sitt bifall. «Takk,» sier jeg «Vi liker dem vi også, det gjelder å bjuda på, som svenskene sier»! Han er hjertens enig og staker forbi meg i venstresporet med mye trøkk og vel mye kraftanvendelse etter min mening. Jeg har alltid vært en «slow-starter». Kanskje er det derfor jeg aldri kom til min rett i barneskirenn med kort løpstid. Jeg har alltid min beste periode i siste halvdel av løpet, og jeg må passe på å ikke bli kokt før jeg kan bruke min personlige fordel.

 

Med ett kommer Jens Arne opp på siden! Og Martin ligger rett bak! Vi blir et rosa tog på tre mann som jager berømmelse og selvhevdelse! Jeg legger meg foran i midtsporet, og mine to lagkompiser går som maskiner bak meg. Jeg må snu meg i et parti med ørlite mindre helning. De ser nydelige ut der de glir majestetisk opp bakkene med solid teknikk, avslappede skuldre og dansende takt. «dere ser vakre ut» - eller noe liknende, roper jeg bakover. Jeg husker ikke helt ordlyden nå, men jeg ropte i alle fall noe bakover som skulle formidle min følelse av takknemlighet og hengivenhet overfor disse to kapable skiløpere, som har vist seg som hjertevarme og imøtekommende mennesker i løpet av våre treningsøkter det siste året. Vi nærmer oss toppen, og må jobbe oss forbi K60+ og M65+ som fikk starte 08:00. Disse seige gamle skinnene har selvfølgelig fortrinn i det beste sporet, slik vi også vil få etter 60 år med startnummer på brystet. Her er det bare å løse problemet, og komme seg rundt i søkkvåt snø, med et vennlig, oppmuntrende rop til den gamle jævelen som ikke gir seg på tørre møkka. Fantastisk – jeg håper jeg ender opp som en av dem. Med eller uten rosa drakt. Tenk deg å være så sprek på sin eldre dager, og fremdeles oppleve gleden ved ærlig tvekamp kvinne mot kvinne og mann mot mann! Rariteter passeres – en har en vest der han forteller oss at han har gått hver bidige Holmenkollmarsj siden starten i 1974 – og en annen forteller oss at han nesten ikke ser noen ting, og ber underforstått om litt hensyn av denne grunn. Dette er løpere som kan det vi prøver å lære oss – idrettsglede!

 

Søndre Heggelivann åpner seg foran oss. Den siste kilometeren har vært hard. Jens Arne arbeidet seg forbi, og ligger nå 40-50 meter foran. Martin har sluppet noen meter. Det er fristende å henge på Jens Arne, men jeg kjenner at alle forseringene ut og inn av sporet tar på. Jeg ser på pulsklokka. Ikke urovekkende, jeg ligger i sone 4,2 opp mot toppen. Det meste av bakken har jeg vært i høy sone 3, så jeg tåler denne farten en stund, men ikke noe særlig mer. Pulsklokka er morsom for å analysere konkurranse etterpå, men jeg liker egentlig ikke å bruke den underveis. Det er så mange faktorer som påvirker pulsen. Det viktigste er å lytte til følelsen i kroppen, og jeg kjente at tempoet var høyt nok. «Gå ditt eget løp,» sier jeg til meg selv. Jeg hang på Jens Arne litt for lenge på Nordmarkstraver’n i høst – blei pinne stiv, og falt i en nedoverbakke fordi jeg ikke hadde krefter til å holde igjen. Jeg haltet ydmyket til mål – ingen grunn til å gjenta den bedriften. Planen min er å roe ned over Nordre Heggelivann – tenke på arbeidsoppgavene når jeg staker, å spise opp forspranget til Jens Arne sakte men sikkert. Men enda er det er par kilometer med stigning og kupert terreng over Gråberghaugen og ned til Heggelia. Jeg er mentalt innstilt på at kroppen nå skal begynne å våkne. Jeg prøver å øke takten bittelitt. Hmm.. Det virker dødt. Ingen respons. Litt sirupfølelse. Jaja – det er bare å holde hodet kaldt, og stole på at det løsner etter hvert.

 

Vi sklir ned på Nordre Heggelivann gjennom den skarpe 90-graders venstresvingen. Jeg forbereder meg på taktskifte. Her kan jeg benytte min finslepne staketeknikk for å få maksimal uttelling i fartsretningen! Bestemte tak – tydelig buktrykk, spisse knær og fin helning på kroppen. Plask – der forsvant trinsa igjennom sørpen og ned i overvannet. Plask, plask. Igjen og igjen – herregud! Hva skal jeg gjøre?? Jeg står jo stille! Mine 88 kilo med muskler og bein jobber som besatt mens issørpen skvetter. Nå er gode råd dyre. Dette er likt for alle – det gjelder å omstille seg! Jeg ser for meg de store produksjonene med krigsdrama på filmlerretet som Hollywood spytter ut med jevne mellomrom. Når det brenner på dass sier de alltid «We can’t hold them! Fall back and re-group». Som sagt så gjort. Lett, lett takt – fine grunne skyv, ikke noe eksplosivitet. Forsiktig, forsiktig med trinsene.. Jeg ser Jens Arne danse over den skjøre hinnen med snø som flyter oppå vannet. Den rosa trikoten er som en fyrlykt i mørket. Det er umulig å unngå å se hvordan den fjerner seg mens min store tunge kropp later som den er en svane over Nordre Heggelivann. Maken til svindel skal du lete lenge etter. Jeg er ikke mer svane enn Olav Øverli er en operasanger. Jeg mister terreng i forhold til Jens Arne, men det ser ut som om mange strever. «Ikke stress deg opp David, vær tålmodig, og ikke bruk unødvendig mye krefter,» sier jeg til meg selv. Dette vannet tar jo slutt – ikke mist håpet!

 

De neste to milene er utydelige. Jeg tenker negativt. Synes ikke jeg får opp farta. Jeg går alene nesten hele tiden. Finner ingen som holder en fart som passer, og tenker at jeg taper terreng i forhold til dem som har funnet seg et bra tog. Konsentrasjonen glipper, og jeg mister fokus på arbeidsoppgavene. Jeg husker min første «Holmenkollmarsj». Jeg var 16 år gammel, og hadde gått på skitreninga i Røa IL siden jeg var åtte år. Jeg var ikke så ivrig på ski. Jeg deltok på torsdagstreningene, og gikk på Speider’n på tirsdagene. Men jeg deltok i mange år, og gikk renn hver vinter. Jeg har undret meg mange ganger på hva det var som gjorde at jeg fortsatte. Jeg var ikke no’ god på ski, og kom gjerne nesten nederst på resultatlistene i hele min «aktive» karriere.

Men etter hvert ble jeg glad i treningsturene. Slitet. Det å merke at jeg kunne bestemme selv om jeg skulle bli bedre. Dessuten var det hyggelig – jeg hadde venner, og det var ivrige fedre som bidro positivt til miljøet i gruppen. Jeg tror det var viktig for en liten guttesopp. Som 16-åring hadde vi startet med 10 km distanse i de aktive rennene. Jeg var fremdeles sist. Jeg husker «Hovedlandsen» i januar 1996. Særlig siste distanse – 20 km friteknikk. Jeg var 15 år – og selv om jeg likte å trene hadde jeg kommet til denne konklusjonen bare for et års tid siden, og hadde tynt grunnlag fra de siste årene. Jeg ble spist levende av mine motstandere, og ble nr. 99 av 102. Jeg har en helt klar erindring av en av de siste kneikene inn mot mål. Resten av gjengen fra Oslo skikrets sto oppe i bakken på høyre side og heiet. «Kom igjen David – du klarer det! HEIAHEIA!!!» Jeg ser for meg ansiktene som oppmuntret meg. Jeg visste hvor dårlig jeg gikk, og ydmykelsens tårer presset seg på. Heldigvis kom jeg meg over kulen uten at noen så det. Når jeg ser tilbake på det var det jo utrolig flott hvordan vi som lag slo ring om hverandre og løftet alle løpere frem, men det var vanskelig å forstå alt det gode som det førte med seg der og da. Jeg tror på at det fremdeles forholder seg slik når vi fedre og mødre heier våre håpefulle frem i individuell idrett der det er så altfor tydelig hvem som er god og hvem som er dårlig.

Jeg hadde aldri tidligere vært med på turrenn. Det var nok den engasjerte oppmannen i skigruppa som organiserte det slik at jeg fikk bli med sammen med min treningskompis Erlend. Jeg startet i klasse 16-19 år, og gikk de 42 kilometerne fra Hakadal til Holmenkollen i min knallrøde racingdress fra Røa IL, som fremdeles ligger i skapet. Overraskelsen var svært stor da jeg ble stående som klassevinner! Jeg som alltid endte sist på resultatlisten, og som var så dårlig på ski!

I etterpåklokskapens lys har jeg tenkt at det sannsynligvis var få ungdommer som drev med den slags, og kanskje var listen over løpere jeg slo enda kortere. Men det gjorde noe veldig godt for måten jeg tenkte om meg selv som skiløper og idrettsutøver. Jeg sluttet med aktivt langrenn året etterpå, etter å ha trukket hjem en ny klasseseier på terrengløpet «Nordmarkstraver’n» - som sikkert også var tynt besøkt av ungdom på den tiden J Men da jeg fant frem skiene og treningsgleden igjen i slutten av 20-åra hadde jeg fremdeles en tro på at jeg kunne få til noe med ski på beina. At jeg hadde ballast som ville hjelpe meg.

Så for meg er Holmenkollmarsjen en assosiasjon som markerer et vendepunkt i mitt eget selvbilde på en idrettsarena, og et naturlig valg når jeg nå som 40-åring skal finne et fint sted å få energi og «leke» med likesinnede for å måle krefter.

            «Skjerpings David – du må våkne!» Skiene er fremdeles bra, gudskjelov. Over Østre Fyllingen synes jeg det begynner å skje noe. Jeg har funnet en brukelig teknikk med dobbeltak og fraspark som riktignok tar på ryggen, men det flytter seg bra. Jeg innhenter et par karer med rundt 100 meter på vei over vannet, og kroppen er kvikk da vi når strandlinjen på motsatt side. I kilometerne inn mot drikkestasjonen på Kopperhaughytta synes jeg farten går merkbart opp, og jeg passerer stadig nye løpere. Dette er ikke seige gamle skinn i M65+ – dette er gode motstandere som begynner å merke kjøret. Jeg kjenner inspirasjonen! «Ikke bli for ivrig nå, David – hvis du spiller kortene dine riktig kan du fremdeles rekke å bite fra deg,» tenker jeg. Jeg har fokus på arbeidsoppgavene i de krevende kilometerne inn mot Tryvannsstua. Jeg ser at årene med staketrening har tæret på diagonalteknikken. På tross av spikerfeste taper jeg terreng til mine motstandere over alle de bratte kulene. I mitt stille sinn må jeg også innrømme at jeg kjenner hva det koster å dra sideflesket opp stigninger på over 10 prosent. Jeg har på ingen måte «matchvekt» slik jeg hadde for noen år tilbake. Kroppen min har det aller best i konkurransesammenheng på rundt 80 kg, men i dag er jeg 88 kg. Det søte livet har nok innhentet meg. Jeg er glad i stekt flesk og dansk Tuborg, og konsekvensene av dette ser jeg nå i hvitøyet.

Øyeblikket med bunnløs ærlighet forsvinner heldigvis raskt, og må vike for mer presserende behov – nemlig å komme seg til mål i en faderlig fart! Drikkestasjonen på Tryvann flimrer forbi, og en hjertevarm funksjonær holder frem et beger med livets eliksir mens hun roper «Cola» i min retning. Jeg er møkk lei «stay hydrated»-parolen fra sportsdrikkbransjen, og griper begjærlig det svarte gullet med begge hender stroppet fast i mine Leki HCR Max Fix Pink staver. Overleveringen er myk og rutinert, og hun følger mine bevegelser i fartsretningen som en ekte omsorgsperson mens jeg får et oppmuntrende heiarop, og bifall for min rosa fremtoning. Både styrkedrikken og oppmuntringen virker! Jeg tar ikke hensyn til min vanlige forsiktighet etter drikkestasjonen grunnet frykt for hold i siden, og gyver på opp bakkene. Jeg tripper lett forbi utslitte skiløpere og kjennet at kroppen er min trofaste venn som aldri svikter i alvorets stund! Jeg presser meg hardt og vet at det er kort vei til Frognerseteren og litt hvile i bakkene ned mot Holmenkollen. DER – jeg ser en rosa trikot! Er det Oddbjørn? Han går i en bratt fiskebeinsmote, så både Jens Arne og Oddbjørn ville gått fiskebein. Det slaker av mot toppen, og jeg ser ham gli over i diagonalgang. Duverden – Oddbjørn holder unna.. Makan – hvordan klarer han å forsere alle disse bakkene uten feste?? Det er en gåte for meg på det nåværende tidspunkt, men jeg kan ikke la meg hefte med disse refleksjonene. Det er gode 100 meter opp til Jens Arne, og jeg må passe på å ikke ta det i et magadrag å gå meg stiv. Kroppen er ivrig, og hodet er på rett plass. Jeg spiser meter hele tiden, og slår av en liten prat når jeg passerer. Dette hadde jeg ikke trodd! I mitt stille sinn, og ut fra analyse av alt vårt felles slit der vi kjenner på hverandres styrke ville jeg gjettet på at Jens Arne var først i mål, fulgt av meg, og Oddbjørn knepent bak.

Jens Arne er ikke kjørt, men jobber med seg selv. Jeg tror gliden hans er redusert utover i løpet, og min har egentlig bare blitt bedre. «Det er masse folk å plukke rett foran meg,» forteller Jens Arne på sindig vis når jeg passerer. Jeg vet det gjenstår 3-4 kilometer med bakker og kupert terreng før vi stuper ned til Kollen. Tiden er knapp. Jeg jager videre og kjenner på grensene av hva jeg tåler. Lårene og rumpa er pinne stive – kapasiteten som jeg kunne flyte på for 4 – 5 år siden er sprengt. Nå er det bare det som sitter mellom øra igjen! Kjappkjappkjapp – ikke bruk tid på å sparke hard når det allikevel er kraftløse spark. Det er bare å presse opp takta og ignorere følelsen av svimmelhet som kommer av oksygenunderskudd i hjernen. «Stol på kroppen din, David». Pusten går anstrengt, og en varm smerte brer seg i magen. Jeg tripper forbi 2-3 løpere som graver etter gull der den ikke er å finne – nemlig i kullkjelleren. En liten, eldre kar i Rustad ILs karakteristiske drakt vil ikke gi seg uten sverdslag, og presser opp farten idet jeg går ut i det tregere venstresporet. Vannet suger seg fast i skiene, og jeg må jobbe febrilsk for å hive meg inn i sporet foran ham over en liten kul. Kvalmen melder seg, og jeg sitter i hockey etter å ha forsøkt den

obligatoriske fartsøkningen over kulen. Jeg kan ikke bli sittende – havregrynen melder sin ankomst. Er det mulig???? Jeg spiste klokka 05:30 og nå er klokka over 11:00. Jeg svelger ned det syrlige gulpet og reiser meg litt opp for å gi lungene plass til å fylles med mindre anstrengelse.

I de siste kneikene opp til Skistua passerer jeg enda 3-4 løpere før jeg suser ned mot nasjonalanlegget og får tilbake kontrollen på mitt overanstrengte legeme. Tåka ligger tjukk, og jeg rekker å tenke at jeg er glad for å kjenne til svingene inn mot mål, der jeg trente i barne- og ungdomsårene. Man ser jo ikke hånden foran seg! Målseglet kommer imot meg som en frihetens gudinne. Nå er det jeg som graver etter gull, og forsøker meg på en slags spurt, med en løper 10-12 meter foran meg. Jeg klarer ikke «senke» ham, men glir over mål… Lettelse… jeg kan senke konsentrasjonsnivået. Jeg tar til meg stemningen av harde menn og kvinner som har vært i kamp med seg selv og sin nemesis – rastløse ski. Ferdig montert ved fødsel, og sitter fremdeles like forbanna fast.

I løpet av det som virker som et øyeblikk dukker Jens Arne opp, og Martin rett bak ham. De ser fornøyde ut, og speakeren er visst en gammel kjenning av Jens Arne, så de får seg en koselig prat i publikums påhør, der Jens Arne er raus og forteller om vår lille treningsgruppes store begivenhet for dagen – Bærum Vest Racing Team – Teammesterskap. Arrangøren tar et flott bilde av de to representantene for idrettsglede.

Oddbjørn har ingen sett noe til – han staket i mål 3 minutter før meg. Resten av dagen ble vi andre smittet av hans fantastiske, rene glede over å ha fått til et superløp, med perfekt taktikk, hodet på rett sted, og kroppen på lag. BRAVO, Oddbjørn! Han endte som nr. 4 i klassen sin og nr. 50 totalt, hvilket er meget solid – men for oss ble han den ubestridte seierherren – og pokalens størrelse ble deretter!

 

Tja… Da sitter jeg her og fordøyer greiene. Det er jo bare et skirenn.. Utrolig at tre timer i marka kan generere så mange inntrykk.

Hvis du ikke har forsøkt det før må jeg få lov til å anbefale deg å ta utfordringen. Ta på deg et startnummer og utfordre deg selv i en idrett du kan tenke deg. Mestring er individuelt. Alle kan klare det, på sitt nivå. Hvis du kjenner deg igjen i det jeg skriver vet du at opplevelsen bare blir større hvis det regner eller blåser, eller hvis du må lære noe på den harde måten underveis – gjennom prøving og feiling.

 

Lykke til!

Hilsen David