TRYSIL-KNUT 2019

Lørdag skulle Bærum Vest Racing Team vise seg frem med sine sjokkrosa flotte racingdrakter på renn for første gang, med tre svært motiverte løpere på start: Martin, Truls og David. Mona var med som support. Bull ski & Kajakk stilte villig opp med hjelp til skislip og prep, så utstyret skulle være upåklagelig.

-Trysil-Knut statuen


Avreisen fra Bærum gikk i 8-tiden, med kaffe og matpakker godt stuet inn i Truls` stasjonsvogn, og skia trygt plassert i skiboksen. Det var godt norsk «sleaføre» oppover i dalstrøka innafor, og stemningen var spent og intens. Vi passerte et par utforkjøringer på vei opp, men Truls førte oss sikkert som en Trioving hengelås forbi, og opp mot Trysils snøkledde landskap, for å delta på det tradisjonsrike Trysil-Knut rennet som skulle gjennomføres for 58. gang. Historien om Trysil-Knut er noe diffus. Trysil-Knud blir beskrevet i et berømt dikt (sett med lokale Trysil-øyne) fra 1861, skrevet av Bernt Lund. Han var dristig og rask – men om han faktisk var en virkelig person råder det tvil om. Ikke desto mindre er han en populær skikkelse i traktene. Såpass populær at han både har blitt filmatisert, og fått egen statue.

-Truls smiler stolt! Så glad blir man av å ikle seg rosa trikot!


Vi ankom Søre Osen Samfunnshus i god tid, og ble plassert pent på geledd av kyndige utkalte frivillige fra Søre Osen IL. Etter logistisk rådslagning tok vi oppakningen på ryggen og ruslet inn for å hente startnummer, og kjenne arrangementet på pulsen. Samfunnshuset var idyllisk plassert ved Osensjøen, og kunne by på mye ubehandlet furupanel og god beinplass. Imøtekommende damer delte villig ut startnummer til rastløse skiløpere fra fjern og nær. Vi vaglet oss ned ved et ledig langbord, og dro av overtrekkstøyet for å få på plass sikkerhetsnåler og våtsterkt papir med svarte siffer. Det er ikke fritt for at det gikk et gisp gjennom salen da våre veltrimmede kropper åpenbarte seg iført ettersittende lycra i en kulør som leseren allerede er kjent med.
Oppmuntret av denne oppmerksomheten gjorde vi oss klare til start. Særlig ble vi beundret av en gruppe med unge kinesere som gjestet Søre Osen som et ledd i sin trening frem mot Beijing-OL i 2022 – godt hjulpet av sin 51 år gamle norske trener og skilegende Anita Moen.  Dette var et svært eksotisk innslag i et ellers traust langrennsmiljø, og vi var nysgjerrige på hvordan disse unge atletene skulle klare seg mot den jevne norske turløper. Senere skulle det vise seg at Anita selv også valgte å ikle seg startnummer og fosse inn til en 2. plass totalt i kvinneklassen. Du verden!

Starten gikk ute på Osensjøen – akkompagnert av ACDC`s «Thunder». Vi skvatt avgårde og forsøkte etter beste evne å unngå stav og skibrekk i de første hektiske minuttene. En bratt fiskebeinsnote i strandkanten skapte god kø, og det skulle vise seg at ivrige kinesere med ski på beina hadde lite toleranse for dette fenomenet, og gjorde hederlige forsøk på å gå tvers igjennom norske turløpere, uten mye hell. Etter noen kneiker de første kilometerne flatet terrenget ut. Ryktene ville ha det til at dette rennet var utmerket for blanke ski, så undertegnede hadde godtroende valgt dette alternativet, og fikk sin fulle hyre med stigningene i tett kø. Truls og Martin valgte festesmøring og hadde det noe enklere i starten. Lettelsen var stor da stigningene sluttet etter 6 km, og vi kunne se flotte snødekte myrer med lange tog av stakende skiløpere. I bakkene hadde jeg mistet Martins rosa drakt av syne foran meg, og jeg visste at Truls var rett bak. Sporene var løse, men vi hadde alle tre valgt store trinser. Det gjaldt å gå med lette skyv uten for mye kraft, så trinsene ikke skulle synke igjennom den pakkede snøen fra Søre Osen ILs tråkkemaskin.

Kroppen føltes noe seig etter dampingen opp alle kneikene, og jeg fokuserte på enkle oppgaver. Frem med hofta, kontant men kort isett. Eksplosivt, men med høy frekvens. Avlutte stavtaket nesten med det samme det har startet. Puste avslappet. Bruke terrenget. Ta fart inn i kulene, slippe trøkket opp mot toppen, akselerere over kulen. Jeg kjente at kroppen fant en rytme, og at farten var god i forhold til løperne rundt meg. Skiene var upåklagelige. Kyndig hjelp fra Bull ski og Kajakk ble svært høyt skattet der ute på myrene over Søre Osen på lørdag. Jeg kunne sette meg ned i hockey i bittesmå unnakjøringer og få et par sekunders hvile mens mine motstandere staket videre.

-Martin i god driv oppover mot myrene. Noen nærmest usynlige nyanser av mer fargeløse skiløpere kan skimtes i bakgrunnen.


DER – jeg kunne se en selvlysende rosa drakt i sterk kontrast mot den hvite snøen og resten av de mørkeblå, røde og svarte draktene. En rosa prikk i det fjerne i enden av myrene. Martin ligger i front av et langt tog. Typisk Martin – aldri redd for å gå på med krum hals. Han er ikke typen som sparer seg! Jeg ligger alene og har distansert mine konkurrenter etter at bakkene tok slutt. Et farlig sted å være – det kan bli min bane! Togene går lettere – du kan hvile i sporet bak etter at noen løpere har passert igjennom sporet og gjort det glatt og polert. Jeg må bare prøve å komme opp til Martin!! Kroppen føles ikke superpigg, men jeg forsøker å øke frekvensen og unngå å ta i for hardt for hvert tak. Det svarer bra! Jeg kan se at jeg kommer nærmere!

Uendelige myrer – jeg begynner å merke at jeg har økt farten med to knepp. Jeg må klare å komme opp på halen til Martins tog av 15-20 løpere. Der er det hvile å finne! Jeg har litt sting i siden. Klassisk hold. Jeg tok et par slurker sportsdrikk på første matstasjon, og da må jeg alltid egentlig roe litt ned for å unngå hold. Jeg har ikke tid til å roe ned nå! Må jage videre. Puste rolig nå, David – Jeg må snakke til meg selv. Løsrive pustefrekvensen fra stavtakten. Det er lett å la de to rytmene flyte sammen, og da blir pusten anstrengt. Det går bedre nå. Jeg kjenner at stinget slipper litt taket. Toget er bare noen sekunder unna – men jeg er kjørt i mage og rygg. Der får jeg halen! Sporet ved siden av er nedsnødd. Ikke mulig å gå forbi akkurat her.. Men det går sakte.. Og dessuten er det trekkspilleffekt. Jeg er i dødens. Sliten av akselerasjoner i trekkspillet, men må samtidig bremse i letterrenget. Dette må jeg vekk fra.. Martin har distansert toget og tatt med seg 3 raske løpere. Jeg slipper meg 5 meter bak… 10 meter… Der kommer en kul – full stopp idet baktroppen må bremse. Kineserene gjør stoppen enda verre enn den behøver – jeg hiver meg på stavene og jager ut til venstre for toget. Feier forbi 10-12 mann så løssnøen står rundt knærne, og kniper meg inn foran førstemann med et nødskrik!

Det er 50 meter opp til Martin og hans disipler. Kroppen er full av adrenalin, og jeg jager etter dem! Telleren på pulsklokka viser 12 kilometer. Det er et stykke igjen til mål.. Dagens distanse er 4 mil, men følelsen er god, og jeg stryker innover myrene i skarp jakt etter den rosa trikoten foran i synsfeltet. Kroppen svarer. Jeg reduserer tidsintervallet mellom hvert stavtak ytterligere, og kjenner at jeg kan gå lett, lett oppå det løse underlaget, og få god uttelling i fartsretningen. Martins mannskap er plutselig foran meg, og jeg roer ned. Martin drar ufortrødent videre, og jeg får lov til å ligge i 4-5 posisjon med godt polerte spor og få litt hvile. Vi virker jevne, og jeg forestiller meg at vi kan samarbeide bra. Min rosa makker går rutinert ut i venstre spor, og lar andre løpere ta støyten med drajobben. Jeg roper til Martin – «Bra kjørt! Nå må du hvile deg bak, så går vi sammen!» Jeg kjenner at farten er komfortabel, og kan samle krefter.

Kanskje ventet Martin for lenge med å hvile, for han sliter med å få bakskiene til vårt lille tog. Det blir meter på meter, og jeg ser han gir opp ideen om å følge med inn til mål.. Aiai – det var synd! I vårt første renn blir det opp til meg å forsvare det rosa lagets ære!

"Fokuser på arbeidsoppgavene", tenker jeg,  og legger meg etter neste tog av skiløpere innover Trysils skoger.


I en slak stigning ser jeg Mona som står oppstilt og tar bilder og heier intenst! Jeg skjerper meg selvfølgelig. Må tenke på «arbeidsoppgavene» som de sier på NRK Sport – avdeling langrenn. Holde buktrykket, komme godt over staven, men i fartsretningen. Bruke terrenget. Jeg distanserer det lille toget mitt, og passerer nok en drikkestasjon. Det er viktig å få i seg en slurk eller to med drikke, så jeg bestiller «sportsdrikk» i et gaul og peker mot en funksjonær som forstår budskapet og strekker ut to stødige hender, og holder forskriftsmessig lavt nede på pappbegeret slik at jeg skal kunne klare å gripe rundt toppen av begeret med letthet. Flinke, forståelsesfulle folk disse Trysilværingene. De har vært på skirenn før!!

Foran meg ser jeg to løpere med en særegen skiteknikk som man sjelden ser på dette nivået i et skirenn. De går begge med festesmurning, og benytter denne flittig i Duracell-kaninaktig stil, med klassisk Kongsbergknekk. I tillegg er de ustøe utfor og har en pussig idé om at de må prøve å ta en sprint når jeg skal gå forbi dem i venstresporet som er nedsnødd. Det går en liten djevel i meg etter at jeg må legge meg inn bak dem igjen et par ganger. Hvem er det de tror de er?? Komme her fra Kina og nekte en vanlig amatør med større fart å få komme forbi??? De burde skamme seg lite grann! Jeg velger meg ut en liten kul i terrenget – tar noen meget bestemte stavtak – skyver fra i «retningsendrende tak» ut i venstresporet, og distanserer disse to ambisiøse, og svært hardtarbeidene asiatene i en sky av løssnø og velment moralisering om løypekultur! Jeg tro ikke de skjønte så mye, men disse karene skal konkurrere mot den jevne turløper i flere år, og skal nok før eller senere forstå at det er viktig å ha respekt for høyere fart i sporet hvis man vil vinne den moralske seieren i et hvilket som helst skirenn. Hah! Det gjorde godt å kjøre fra olympiske utøvere som trener 30 timer i uka, og på papiret har dobbelt så høy kapasitet som meg.

De siste kilometerne inn mot mål heller terrenget mest nedover. Men i en lang bratt motbakke hører jeg noe bak meg – tok-tok-tok-tok. En voldsom frekvens! Jeg står og staker litt på stumpene i denne siste bratte motbakken. Der forsvinner en kineser forbi meg i stor fart!! Hallooo!! Vent på meg!!! Jeg må ta meg sammen. Det kan ikke stemme at et langt liv med kjærlighet til langrennssporten og skiglede skal gi tapt for en nykomling fra Asia bare fordi jeg trener fem timer i uka og han 30. Jeg graver dypt opp mot toppen. Tenker på den filmen, vet du – «Karate Kid» . Det er en guttunge som har en snill, men streng trener, og han må trene og trene hele tiden for å bli best. Han får beskjed om å «always be strong» .

Jeg staker knallhard opp mot toppen og over kulen. Mage og rygg er sluttkjørt. Jeg er stiv og kraftløs, men presser meg til å øke frekvensen og bevare farten fremover. Toppen kommer, og endelig også utforkjøringene med stor fart og til og med litt tekniske utfordringer. Jeg ser min motstander på ustøe Rossignol-ski foran meg. Det er en stor glede å feie forbi ham, fullstendig avslappet, med en følelse av dobbelt så stor fart. HAHA – det skal mer til enn store lunger for å slå en turløper i rosa trikot i Trysil-Knut rennet! Jeg får problemer med synet de siste kilometerne. Linsene klistrer seg til øyeeplene, og gjør fokus umulig, men jeg kjører på god-følelsen, og jager den siste biten inn mot mål, mens jeg passerer 3-4 løpere til. Det er fantastisk å få den beste perioden på slutten av løpet. Målseglet nærmer seg, og jeg kan pigge meg i mål og kjenne at jeg gjorde det beste ut av den kroppen jeg hadde på startstreken.

-En gjeng nokså usynlige skiløpere hva racingdraktfarge angår på vei i full fart innover myrene.


Det står en gruppe med trikotkledde løpere i målområdet. Det er Milslukern-drakter, klubbdrakter av alle slag, landslagsdrakter av gammel variant, og alle sitter de strukket stramt over slitne, seige muskler som har vært på hard jobb over myrene i Trysil kommune.

Det er kaldt, og jeg jogger bort mot bilen. Måltraseen går tvers over veien, og jeg ser et rosa lyn som jager ned den siste kneika før mål. «HEIA MARTIN!!» roper jeg. «Hold takta høy – det er løst inn mot mål». Martin har satt inn sluttspurten og distanserer et tog med løpere på den siste halve kilometeren. Jeg går over sporet – og så kommer Truls! Han har fått los, og gjør en super avslutning! Det ser lett ut når han elger inn mot mål med sin lange, slanke kropp ikledd rosa lycra. For en super gjeng!

Jeg skynder meg hutrende bort til bilen, huker tak i sekken og kommer meg inn i det romslige samfunnshuset for å skifte på meg tørt, få en kopp kaffe, og kose meg med generell ljuging, diskusjon om føre og løype og dele erfaringer fra dagens bravader. Truls og Martin kommer ruslende, og Mona som gikk hele løypa etter oss, dukker fornøyd opp etter en stund.

Trysil-Knut viste seg som et morsomt renn med god stemning og flotte løyper i topp vinterlandskap.

 

– David