BIRKEBEINERRENNET 2019


«Rosa mann – gå på ski, gå på ski, gå på ski!» Hører jeg fra høyre side av løypa rett etter drikkestasjonen på Sjusjøen.
En liten guttepjokk er ute med familien for å heie på løperne som kommer forbi i en uendelig rekke før de skal stupe ned de raske utforkjøringene mot Birkebeineren skistadion, og passere målstreken i Birkebeinerrennet 2019. Han har på seg filtcaps med øreflapper, mørk blå boblejakke fra Swix, boblebukse med seler og selvfølgelig skisko. Guttungen har to tydelige striper med blankt snørr under nesa, som renner ned på leppene og lager «istapper» idet han roper mot meg. Kinnene er herlig rosa, selv om temperaturen er fin, og sola så smått begynner å varme. Det må være den friske fjelluften som vi nordmenn liker å mene er et middel mot alt ugreit, både for barn og voksne.

Jeg roper tilbake «heia, heia – gå på ski» og guttungen vinker. Familien har installert seg med en solvegg i snøen, og primus. Kanskje til kaffen som er påkrevet i løpet av en lang dag med folkefest og oppmuntrende tilrop. Det er rett og slett superkoselig, inspirerende og aldri så lite rørende å få tilrop fra fremmede mennesker som får positiv energi av å besøke dette tradisjonsrike skirennet over fjellet.

Jeg må nevne at årsaken til at tusenvis av skiløpere sliter oss over fjellene akkurat denne dagen er for å markere en hendelse fra det herrens år 1205 da Birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flyktet over fjellet på ski fra Lillehammer med Kongssønnen og spedbarnet Håkon Håkonssen. Birkebeinerne ønsket opprinnelig å føre kongssønnen til Trondheim, men uvær og frost endret på planene. Torstein og Skjervald var Birkebeinernes hvasseste skiløpere, og fikk i oppdrag å bringe spedbarnet til Østerdalen i foreløpig sikkerhet. Åtte Baglerhøvdinger ble sendt etter de tre da ryktet sa at kongssønnen hadde unnsluppet, men disse staute karene turte ikke å følge etter de tre opp på fjellet fra Lillehammer i uværet. Historien melder også at de tre på flukt gikk seg vill, på tross av at to lokale bønder var med som veivisere over til Østerdalen, og hele selskapet måtte overnatte i ei løe de fant på fjellet. Kanskje i nærheten av Raufjellet. Her pleier det å blåse bra, så det virker som et fornuftig sted å søke ly hvis man har forvillet seg opp dit. De hadde ikke mat til smårolligen og gav ham smeltevann. Den skal tidlig krøkes som god skiløper skal bli. I alle fall var det nok ingen av betydning som døde, i og med at denne historien fremdeles er såpass populærJ

Bakteppet passer jo veldig godt inn med heiaropet jeg opplevde – vi nordmenn er da vel gode på ski!!?? Ja i jøssenavn – da gitt`, vi kan vel løpe fra Baglerne over fjellet hvert år hvis det skulle være det om å gjøre!

Og det gjør vi. Det hører med til historien ar Baglerne også var norske, og kom i hovedsak fra Østlandet, mens Birkebeinerne stort sett kom fra Trøndelag. Au da…. Jeg er jo gammel Røagutt…. Svarteste Baglerland… Og jeg som trodde jeg var Birkebeiner…

Jaja – jeg skal søke arrangøren for Birkebeinerrennet 2020 om å få gå uten sekk fra start i og med at jeg jo skal jage og fange Birkebeinere hele veien til Rena, og for øvrig få lov til å starte på Lillehammer, som er rett side, for å være sikker på å finne noen!!!

Men inn på skisporet – Bærum Vest Racing Team tropper opp med 8 mann på Tingstadjordet, fordelt på Elite, pulje 1,2 og 3. Seks av oss overnattet i ærverdige «Rena Kartong resort» mens to mer rutinerte innlosjerte seg privat. Hvis du ser illustrasjonsfotografiet av fasilitetene på kartongfabrikken vil du ane hvorfor de to rutinerte valgte en annen løsning. Selvfølgelig misjonerer vi om idrettsglede og moro, men det uutalte alvoret preger gjengen. Her skal krefter måles, kropper testes, og kunnskap om smøring og friksjon komme til anvendelse. Hvem av oss åtte blir morgendagens Kronhjort? Teamets avslappede treningsglede fra tirsdagstreningene er som blåst bort, og uten å ønske det blir vi som resten av gjengen. Innbitte, kortlunta egoister som setter vår egen agenda og prestasjon foran. Mona bør være trygg på en topplassering for damene i teamet, som eneste kvinne, men presset hun legger på seg selv er enormt, og fasilitetene på kartongfabrikken virker ikke beroligende. Det blir lite søvn i den gamle ærverdige fabrikkhallen.

Startskuddet går i pulje 1. Oddbjørn reagerer som en støkket Gjerpe fra Krokskogen, og baner vei for meg, som henger meg på bakskia hans - fast bestemt på å ikke la ham forsvinne ut av syne som en rosa lanterne inn i det evige mørket som råder hos den slagne skiløper. Martin puster meg i nakken, og jeg tror vi ser flotte ut der vi flykter ut fra startsletta sammen med smått og stort som mener seg i stand til å fly over fjellet i kondomdress, med en imaginær kongssønn på ryggen.

Jeg er treg i starten. Det har jeg alltid vært, men det er verre med åra. Som inngrodd B-menneske mener jeg at det er en stor urett at A-mennesker arrangerer skirenn med start på ugudelige tidspunkter. Tenk om B-mennesker kunne styre verden! Det ville være en lykke i livet. Slik er det imidlertid ikke – da vi alltid står opp for sent til å være med på viktige avgjørelser.

Kroppen min trenger et par-tre mil på å komme i siget, og det er et problem på skirenn. Man taper tid til A-gjengen. MEN DENNE GANGEN! Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Nå skulle det gjøre virkelig vondt! Alle kroppens signaler om stor motstand og full nødbrems skulle ignoreres. Som sagt så gjort.

Oddbjørn er A-menneske. Han kvitrer som en lerke på start og er så gira at halebeinet holder på å brekke av ren våkenhet. Jeg ser for meg starten på Holmenkollmarsjen der han forsvinner for mitt åsyn som en gresk gud over startsletta uten å se seg tilbake. Denne gangen vil jeg ikke være med på den balletten! Vi jager avgårde opp mot Skramstadsetra. Først han foran, så meg. Jeg presser kroppen så jeg blir kvalm. Jeg får vann i munnen – du vet, sånt man får rett før mageinnholdet kommer i retur. Hele kroppen er stiv og jævlig, men jeg sier til meg selv at det er forbigående.

Oddbjørn går på blanke ski som vanlig – jeg har valgt feste i dag. En fin oppbygning med VG35 i bånn, et par lag V20 grønn for slitestyrken, og fine pyramider med VR40. Jeg mener selv at jeg har bygget opp til en perfekt tråkkflate, men har falt for fristelsen til å legge på et par «nervelag» før start. Ahh – som jagende Bagler burde jeg vite bedre!

I alle fall – etter Raufjellet ser jeg ham ikke igjen – og ikke Martin heller. Jeg har forbannet meg på å gå hardt hele veien – ikke noe opplegg med «kontrollert porsjonering av krefter» i dag. Her får det bære eller briste. Den rosa drakta mi er full av slim nedover lårene. Det henger som skolisser fra kjaken og legger seg i kledelige skummende flekker nedover beina. «Dette er GØY!» forsøker jeg å innbille meg selv. Men selvbedragets kraft har sine begrensninger, og jeg må slukøret innfinne meg med å gå over til plan B. Overleve.

Jeg jager videre over Midtfjellet og Elgåsen og har endret fokus totalt. Nå tenker jeg kun på å få frem hofta, knipe rumpeballene sammen som om det var en 5-kroning inni der jeg ikke må miste for noen pris, slippe kroppen fremover i rett øyeblikk, og ta imot vekten av meg selv med høyt buktrykk, på tross av at magemusklene jamrer over manglende staketrening. Det virker! Pulsen går ned og farten går opp. Sjusjøen flimrer forbi, og guttepjokken setter mot i meg idet jeg skal suse nedover på syresprengte lår. Den siste mila går som en vind, og den mye omtalte Kubrua forseres i et rap av kraft. Jeg står distansen på tross av sprengåpning, og kommer i mål som en rosa meteor blant hundrevis av Trøndere og Østlendinger i vennskapelig kappestrid. De skulle bare visst!


Martin suser inn rett etter meg, tett fulgt av Oddbjørn. Vi tre er innenfor 3 minutter, og dette synes AntiDopingNorge er såpass mistenkelig at de drar med seg Oddbjørn til en omfattende undersøkelse. Hvem er disse raske rosa spøkelsene? Har de jukset seg til slike bragder? Hvorfor har ingen hørt om dem før??Oddbjørn blir sittende «i saksa» sammen med Petter Eliassen og Simen Østensen, men vi andre møtes i Håkonshall og får utlevert våre tid-diplomer som grunnlag for mye ljuging om fart og føre.         


Mona fikk seg noen sekunder med berømmelse på start da staven hennes ble gjenstand for  en pussig scene der en funksjonær figurerte som motstander i en tautrekkingskonkurranse med Monas stav som tau. Sjekk vår Instagram hvis du vil se festligheten. Hun knep seg for øvrig inn på topp 10 i K35, og ble den best plasserte i laget. Vi andre gutta landet på gode plasser alle sammen, men var mest opptatt av idealtidsquizen som vi gjennomførte på fredag. Sjekk resultatet på vår FB-gruppe.


En Birkebeiner er gjennomført – av en gjeng Baglere fra tjukkeste Østlandet.