Holmenkollmarsjen 29.februar 2020

Årets skisesong har vært noe seig. Det har allikevel ikke stoppet rekrutteringen til vår lille gruppe med superentusiaster som liker å skille seg ut fra mengden. Vi har flotte treningsdrakter i rosa vindtett – med stretsj og slimfit.

Bærum Vest Racing Team er ment å være et treningsfellesskap for den lidende idrettsutøver. Absolutt alle er velkomne på trening. Vi har ingen treningsavgift, og ingen krav om CV eller status. Han eller hun som stiller opp på trening bør derimot vær klar over at forventningene er like og absolutte for alle i gruppen. Du stiller opp – gir av deg selv, og får ikke lov til å dra hjem før du er utslitt. Det er klart at denne kommunikasjonen kan komme i mange former. Mange avbryter treningen grunnet møter, familiære forpliktelser, eller annet. Men vi som står igjen nikker anerkjennende til budskapet og vet at vedkommende utøver har gitt alt, og ikke orker mer. Det er en ærlig sak.

Videre er det en fordel om du liker startnummer på brystet. Mange av oss er helt tullete på dette feltet – og nyter på en måte å utsette oss selv for smerten og avmakten som følger med et vanlig norsk turrenn på ski.

Disse grunnleggende verdiene har Teamsjefen selv utarbeidet, og misjonert. Men i år har det liksom ikke vært helt topp følelse. Kroppen har vært tung og ugrei, jeg har blitt fragått på de fleste intervaller over en viss lengde, og jeg har kjempet litt med å finne gleden som gjerne bør følge sammen med smerten. Joda – jeg har nylig rundet 40 år – men det har de fleste i gruppa. Jeg tror ikke det er det som har vært feil. Det er akkurat som om nærværet i det vi driver med har uteblitt, og jeg har tatt meg selv i å undres over at vi er ti mann på trening selv om føret er stusselig, det regner, og vinteren er ikke-eksisterende. Kort sagt – jeg har vært negativ og glemt å ta inn over meg hvor mye positiv energi som kjører land og strand rundt for å bli med på prosjektet «Kom i form i en fart», som jeg startet for et par år tilbake for å finne likesinnede.

Det finnes heldigvis en kur mot denne tilstanden. Den kalles av mange for «Holmenkollmarsjen», men internt kaller vi den for Bærum Vest Racing Team – Teammesterskap VANDREPOKAL. 11 sjeler fra gjengen var påmeldt da det skulle avgjøres. I min tvilrådighet ble jeg med Oddbjørn og Håkon – som er ivrige deltakere på teamet – opp til Brovoll for å inspisere løypene dagen før. Vi testet utstyr og jugde noe voldsomt om strategi, ski og gli – og så gikk vi siste halvdel av løypa.

Neste morgen gikk jeg igjennom det siste skrittet i planen min som skulle bringe tilbake hjertet til skisporet. Racingdrakten ble høytidelig trukket oppover muskuløse ben, brede, røslige skuldre og en noe bulende vom. Et flortynt lag superundertøy sørget for at denne selvlysende rosa drakten viste mer kropp enn den skjulte. Man skal bære kroppen sin like lett som man skal bære drakten. Det er viktig!!! Et norsk turrenn på ski er en skildring av kropper som presses til ytterpunktet. Glem proffene – de har jo trening som jobb, og kan øse på med krefter. Vi mosjonister må være ytterst varsomme når vi skal vurderes som atleter. Vi må være gjerrige med energiforbruket og pinlig nøyaktige i strategien for å kunne oppnå suksess. Det er derfor hodet og hjertet spiller en så stor rolle, og ikke bare antall treningstimer.

Drakta føltes trang. Men det betyr jo bare at jeg skjærer igjennom luften! Aerodynamikk på sitt beste!

Thomas var innom meg fredagskvelden for å låne en trikot til rennet. Han fikk en av Mona sine overdeler, størrelse Small. Der kan man snakke om ettersittende! Han måtte av med t-skjorta for å få det til. Vi jobbet drakten ned på kroppens hans, og jeg kunne se hvert enkelt hårstrå på den gjennomtrente brystkassen hans tvers igjennom den rosa lycraen. Du verden for et syn! Thomas er en asket. Han drikker ikke kaffe eller te, han rører ikke alkohol i sesongen, nyter ikke sigaretter eller snus, spiser sunt, legger seg før ti hver kveld, har en forutsigbar jobb, kjører meget fornuftig bil, og jeg mistenker også at han er et arbeidsjern, uten at jeg har kilder som kan bekrefte dette. I tillegg har han symmetriske trekk, dypbrune øyne, står opp klokken seks, og kan briske seg med en evigvarende solbrunhet, selv i vintermørket. Dessverre glemte jeg å ta bilde selv om dette var et opplagt kodak-moment, så du blir nødt til å lukke øynene et kort sekund og forestille deg Thomas stå foran deg som beskrevet. Både vakker og fryktinngytende. Han så farlig rask ut!

Men altså – liknende tanker for igjennom hodet da jeg dro på meg drakta. At den gjør meg rask, kapabel og farlig. Du må tro på det, mann!! Som Jesus gjorde!!!

 

Kremt, altså – trang drakt. Overtrekkstøy som skjuler. Frokost, kaffekanne, bag med stæsj og av sted. Mona har noenlunde samme behov som meg om morgenen før et skirenn. Lite eller ingen verbal kommunikasjon. Gjøre alt man må i en robot-aktig tilstand, komme seg ut i bilen. Ski og utstyr er pakket dagen før, matpakker er smurt – rikelig med solbærtoddy på drikkebeltene.

Nevnte Thomas inviterte til transport for mesteparten av teamet. I sin asketiske visdom har han valgt en Volkswagen Caravelle som firmabil. Hvite skilter og 8 seter. Forlenget utgave med enorm bagasjeplass i tillegg, og ståhøyde i kupeen. Syv utøvere fra laget takket ja til denne hedersmannens tilbud, og troppet opp på Nesbru for avgang klokken 07:00. Håkon, Oddbjørn og Jens Arne kjørte «elbilopplegg» fra Lommedalen, og en Magnus ble kjørt av fattern.

 

Ankomst Grua: Bestemte funksjonærer loset oss inn på personbilparkeringen. Et særlig ivrig eksemplar av arten hadde tjenestegjort i Forsvartes transportavdeling, og sannsynligvis også gått gradene i Heimevernet etterpå. Vi ble geleidet inn ved hjelp av mange tegn utført ved hjelp av armer, kroppsholdning, blikk og stor pondus. Undertegnede har aldri selv tjenestegjort i Forsvaret, grunnet svært sterke briller og altfor dårlig siktesyn. Derfor kan jeg kun gjette at Forsvaret er kilden til bevegelsene som funksjonæren foretok seg, men jeg har i alle fall aldri sett noe som likner igjennom 12 års skolegang, 10 år som speider og et langt liv som nysgjerrig sammfunnsborger. Men underholdende var det.

Caravellen fikk hvile, vi lastet skitrekk og bager påført racingteamets logoer ut av bilen, og trakk mot matebussene opp til Brovoll Stadion. Mona måtte sprengtisse av nervøsitet, og ble hengende etter feltet. Asketen Thomas og undertegnede ventet på respektfull avstand mens bekken av tiss rant ut under Caravellen. Matebussene fungerte upåklagelig, og så var vi oppe på arenaen. Bærum Vest Racing Team har investert i et beachflagg. Alle proffinger har jo det. Vårt er 4,4 meter høyt, og knallrosa, såklart. Dette ble basecamp og samlingssted. Vi har alle vår unike måte å gjøre de siste forberedelser på. Dette temaet alene er nok stoff til en hel bok, men jeg hopper over det i dag, og konsentrerer meg om sekundene før start.

Arrangøren hadde begrenset råderett over værgudenes gavmildhet hva gjelder snø, og hadde satt opp en smal tarm med gjerder og 4 tette spor. Her skulle vi trykke inn 100 mann i hver startpulje på 25 meter. Rundt 4 minutter før start ble vi oppmerksomme på at trikotkledde løpere ruslet inn og plasserte skiene sine i sporene. Vi som startet i pulje 1 skvatt til og jumpet over gjerdet for å følge dette eksempelet. Martin sto og vinket til meg fra 2. rekke. Han hadde holdt av plass til meg rett bak – slik at han kunne passe på kapteinen sin ut fra start. Det er ikke annet en omsorg i den gutten. Rørt løp jeg imot ham for å plassere skiene mine bak Martins brede rygg – trygt vernet mot spisse staver, fiendtlige albuer og kranglevorne, ambisiøse menn i førtiåra iført trikot i kjedelige farger.

Idet jeg skulle legge ned skia spratt en liten kar i grønt frem og tok plassen. Jeg forsøkte å le situasjonen bort og spurte høflig om jeg kunne få lov til å legge skiene mine ned bak min lagkamerat som hadde holdt av plass til meg. Han er på mitt «team», forsøkte jeg å forklare. «I ALSO HAVE A TEAM» fikk jeg midt i fleisen fra den lille sydeuropeeren, mens han stakk sinte øyne i meg og var oppriktig i sin melding. Oppmerksomheten min ble vekket, og jeg betraktet den ambisiøse kameraten. Han lignet faktisk ikke så lite på italieneren Federico Pellegrino. Jeg slo ut med armene, og han fikk plassen bak Martins brede rygg. Jeg kunne jo ikke klandre ham. Hvem ville ikke ønske seg å starte bak tryggheten selv! Jeg forsøkte å fortelle til Martin at dette lille tilbakeslaget ikke betydde noe som helst, og at vi skulle jo gå i over fire mil. Martin hang med nebbet og følte at han hadde feilet i sin tjeneste for kapteinen. Sekundene tikket. 92 sekunder før start kom den lille nord-italieneren bort til meg og delte sitt innerste vesen med en fremmed mann i rosa kondomdress. «You can have my place», sa han på gebrokkent engelsk mens han fjernet skiene og plasserte dem bak mine egne, der det fremdeles var plass. Denne hendelsen synes jeg var vakker. Vedkommende nord-italiener – skilt ved fødsel fra Federico Pellegrino, viste seg som en stor idrettsmann – og ikke nok med det, som et stort medmenneske. Han blottla sin indre visdom og viste seg bedre enn sine impulser da han hadde evaluert situasjonen og funnet at hans oppførsel ikke var verdig. Hvis jeg hadde hatt tid hadde jeg felt en tåre, men jeg nøyet meg med et varmt klapp på skulderen hans – et takknemlig hundeblikk og en tommel opp. Han vred seg ukomfortabel bort fra kroppsberøringen min. Jeg har tunge lemmer, og har aldri vært redd for å være nær andre mannfolk. Dette har jeg opplevd igjen og igjen at andre menn synes er noe krevende, men gjort var gjort, og han fjernet seg med vemmelse. Gjenforeningen med Martin veiet opp for denne merkelige hendelsen.

Startskuddet gikk, og feltet veltet ut fra start. Vi sto på en kul av is, og skulle ned en bakke – bort en slette på 50 meter og deretter smalnet sporene inn fra 4 til 2 over en liten bro. Det var helt innafor å være oppmerksom her. Oddbjørn tok seg en spurt med skia i hånden igjennom startbåsen og hadde fått seg et finfint utgangspunkt fra 2. rekke. Jens Arne sto som vanlig og skravlet med kjente bakerst i pulje 1 da startskuddet gikk. Objektivt sett har disse plasseringene ingenting å si for sluttresultatet. Derfor er det ekstra morsomt at det er så mange følelser som rir en enkel mann i disse sekundene før start, inkludert undertegnede – som liksom skal være så skarp til å vite alt dette, men allikevel lar jeg meg rive med. Etterpåklokskap er velkjent og velbrukt!!

 

Jess – da er vi i gang med skirennet. Som tidligere nevnt testet jeg ski dagen før, men jeg har egentlig bare ett skipar som pleier å være bra, og dette hadde jeg levert inn til Bull Ski & Kajakk for å få racingprepp til Holmenkollmarsjen. Derfor hadde jeg med meg to par medium dårlige ski på test – og var der egentlig bare for å få følelsen av skirenn sammen med Oddbjørn og Håkon. Jeg hadde med andre ord ikke peiling på om mine ski var bra eller dårlig på dette føret med eldgammel snø. Men jeg hadde valgt å stake på blanke ski, og visste at det gikk oppover noen slake kilometer etter start. Jeg var beredt på å ligge bak i gruppa og finne rytmen etter hvert.

Spenningen får endelig utløsning. Det blir plutselig tillatt å konsentrere seg om bare denne ene enkle tingen. Å komme seg fremover fortest mulig med minst mulig kraft. Det er en nydelig følelse. Det er ikke lett å være menneske nå til dags. Det finnes krav og forpliktelser som langt overgår en manns evner. Det gjelder å lure samfunnet til å tro at du skjønner mer enn du egentlig gjør. Og hvis du lykkes med dette foretagende tror folk på at du kan få til alt mulig rart, forventningen stiger, og du har gravd din egen grav hvis du ikke kan holde narrespillet gående med flere lurerier. Slik er det ikke i skisporet. Her er det ærlig kamp. Den starter ikke idet startpistolen smeller. Som turløper må du bruke kunnskap helt fra fødselen da du kom ut av mors liv med ski på beina. Du må benytte all din visdom innenfor friksjon, drenering, kritisk blikk på utstyr, sortering i følelser, hjemmeblanding av glidprodukter og sist, men ikke minst – du må stole på ditt eget valg. Hvilke ski passer best for denne spesielle skiløperen i dag? Du kan oppleve å velge feil. Da må du gjennomføre et skirenn med en pinefull følelse av å ha dårlig feste, eller å bli glidd ifra, mens de negative tankene gnager på kreftene dine og du må kjempe i motbakke hele rennet. Men du kan oppleve å velge rett – og det gjorde jeg i dag.

Jeg har et gammelt par som har gitt meg mange gode opplevelser på skirenn. I fjor skulle jeg ned til Bull Ski & Kajakk for å slipe dem. Jeg hadde falt for fristelsen til å bruke dem i skirenn på tross av at det var lite snø. På Grenaderen fikk jeg stygge riper noen kilometer før mål der løypa går over bilveier, og funksjonærer står og spar snø for å lose oss inn. All ære til disse ihuga ildsjelene – men det reddet ikke gullparet mitt. En fæl ripe på kanten skar løs deler av sålen, og en annen midt på grov dypt, og dyttet strukturen sammen for å etterlate noe som lignet en vagina midt på bakskia. Frank Jernberg – ansatt hos Bull – forklarte meg forsiktig at dette paret hadde sett sin siste slip. Midtranden var slipt ned til festesonen foran, og jeg kunne risikere å slå igjennom såla hvis han forsøkte å slipe på nytt. Til alt overmål hadde jeg rubbet festsonen på tvers med #60 sandpapir, som satte voksne riller fra 0,2 merket og bakover. Etter denne sjelsettende nyheten ble gullparet enda høyere skattet mens jeg febrilsk forsøkte å sikle ned ripene, og rille opp strukturen ute i smørebua. Men gode ski viser seg å være gode ski – og i dag gikk jeg på gullparet, og kjente at jeg hadde med meg en venn. Det gjør noe med en turløper når han opplever å ha gode ski.

I starten forsto jeg ikke riktig hva som foregikk. Farten virket moderat, og jeg vet jo at jeg alltid er en slow starter. Det var lett å henge med Martin der han steg opp bakkene. Snart så vi Oddbjørn som sto og staket slik som jeg. Martin gikk med festesmurning. En kar med halvlangt blondt hår og Milslukern-drakt lå foran meg. Da jeg gikk ut mot venstre for å passere, hilser han. «Hei David!» Det er Ole Jacob, jo! Ole Jacob er storebroren til en klassekompis fra barneskolen. Han drev med skiskyting i unge år, men har gitt etter for hordene av turløpsentusiaster. Den mørkeblå drakta har en neongrønn høyrelegg som skal markere den mannlige drakta for utøvere i Team Milsluker’n Driv. Kvinnene har rosa legg. Jeg hilser tilbake, og vi utveksler høfligheter og små oppdateringer fra treningssirkuset. Jeg kjenner at skia mine vil gli. Forbi Ole Jacob. Vi har forsert 5-6 kilometer med stigninger, og jeg går i en gruppe på 10-15 mann. Jens Arne kommer opp bakfra som vanlig, og så er vi fire rosa som DOMINERER de andre draktene. I hvert fall i mine øyne. Terrenget flater ut, med småkuler og lette partier. Vi går og skuler på hverandre. Det er lett å ligge bak. Jeg hilser på Jens Arne og ønsker ham velkommen i gruppen. Han kommenterer at han ble nødt til å komme opp og hjelpe kapteinen. Det synes jeg var en artig replikk, med tanke på at han nesten ikke har trent hele vinteren, og at jeg selv er i samme båt – dårlig trent, med råtten kropp, og Martin og Oddbjørn halsende i feltet som to nystrigla, skinnende blanke galopphingster klare for lokalderby.

Med en selvtillit som bare en tidligere verdensmester kan ha, legger Jens Arne seg resolutt ut i venstresporet idet terrenget begynner å helle svakt nedover. Akselerasjonen er syk. En kar i hvit drakt jager etter, og som det ansvarlige mennesket jeg er, tror jeg jo at han gjør dette for min skyld – så jeg må henge meg på som best jeg kan. Det er letterreng, men ikke ordentlig unnabakke. Man må jage, svinge og ha kraft over kulene. Jens Arne og den hvite får 30 meter. 40 meter. Jeg jager utfor som en kokt torsk, og forbanner min ledestjerne som alltid skal lokke meg ut på de mest håpløse foretak uten tanke for konsekvensene. Men resten av gruppen kommer ikke etter... Det er bare oss tre. Den rosa og den hvite – og nok en rosa som ligger på halvdistansen. I dødens posisjon. 50 meter bak nå. Terrenget synker. Vi forserer 2-3 kilometer. Jeg kjenner jernsmaken i halsen som kommer når åndedrettet er presset mot maks. Rett før bunnen er det matstasjon. Det er viktig å få i seg noe! Men de står jo for faen i en nedoverbakke og skal lange!! Brå oppbremsing er nødvendig – men det er vel likt for alle. Så kommer vi til bunnen. Bratte fiskebeinsnoter neste. Jeg ser Jens Arne og den hvitkledde. Tripptripptripp opp bakkene, mens jeg gulper tre beger med sportsdrikk.

Når man går på blanke ski er det ikke lurt å forsøke å endre på tyngdekraftens lover i en fiskebeinsnote. Man må gå med ekstremt brede fiskebein for å få skyv i fartsretningen, og det er bare å gjennomføre uten å bli stiv, og vente på bedre terreng. Tenke med hodet, David!! Hold igjen!!! Jeg er forundret over å ikke se Oddbjørn. Han pleier å være en rev i lett-terrenget. Det begynner å gå opp for meg at jeg har en ganske bra dag! Godt hjulpet at det gamle gullparet, så klart! Og kanskje av gårsdagens investering i fokus, konsentrasjon og juging! Jens Arne hiver seg utfor nye nedkjøringer der fremme. Det er brattere nå. Lange strekk med trikkeskinner og is i sporene. Tar jeg ikke litt innpå, da? Jo – visst søren! Jens Arne har gode ski i dag – han går med klister og sklir fra hvem som helst, men jeg har da like god glid som ham?? Og mine 87 kilo bør gi meg en fordel når det begynner å gå virkelig bratt nedover!! Selv ute av form er den tidligere verdensmesteren neppe over 80 kilo. Han rekker meg jo bare til skulderen. HAHA! Skiløpere flimrer forbi bakover mens vi står i håkki ned bakkene og eter kilometer. Jeg er raskt oppi rumpa på den hvite drakta, og forbi. Han jobber som mannen men ljåen – bytter spor og jager, men han blir deplassert i utforbakken av to røslige karer i rosa som ljomer nedover åssiden så dovregubben skjelver. Vi inntar dråpeformen som Lasse Kjus – og det er nummeret før det smeller i lydmuren!

Så er moroa slutt. Uendelige flater ligger foran oss. Skog og atter skog. Jeg venter på feltet som kommer bakfra. To ensomme rosa svaler svever over furuskogen i anstrengt flukt. Ikke skadeskutt, men preget. Terrenget stiger langsomt. Falske flater så langt øyet kan se… Drikkestasjon nummer to er bedre plassert – og jeg får i meg et par lunkne begre mens jeg forsøker å holde skiene unna saftsøl i løypa. Jeg har skjønt at jeg flyter ene og alene på gode ski i dag, så jeg må passe på dem som en smed!!

Punktet der vi testet ski i går passeres, og resten av løypa har jeg friskt i minnet. Jeg vet at vi skal langsmed to vann – og imellom der er det en slak oppoverbakke. Jensemann ligger foran, men går ut til siden og lar meg ta føringen. Det skjer noe oppe i hodet mitt når jeg må bestemme farten selv. En ansvarsfølelse. Det er ikke det at jeg skal ta vinden – det gjør ingenting, men det er mer den følelsen av at det ikke går fort nok – og at det er min skyld. Jeg må presse meg. Det første vannet forsvinner bak oss. Bjertnessjøen. Jeg går ut til siden og spør Jens Arne «Har du noe å kjøre med?» Svaret er nedslående. «Jeg merker at det går fortere når du er foran» – jo takk skal du ha, men jeg er ganske presset her fremme! Jeg sier selvfølgelig ikke det – bare hiver meg på stavene og starter på stigningen, noe bitter. Samtalen stilner betraktelig. Etter en kilometer eller så begynner det å dryppe konsentrert svette fra luebremmen og ned i øynene mine. Det svir, og jeg trekker lua opp over ørene for å gi min kokte skalle luft. Denne svært slake stigningen mellom vannene… I går føltes den lett og kort. I dag oppdager jeg at den er nesten 3 kilometer lang, og knapt så slak. Vi jobber og sliter uten å ytre et ord. Vi er sammen – men alene i kampen. Så kommer Råsjøen frem rundt en venstresving. Jeg roper til Jens Arne «Nå er det bare til høyre borti enden av vannet her – og så stuper det ned til starten på motbakken!» Vi har forberedt oss på denne motbakken. Den er lang – som Skoglundbakken hjemme i Bærum, men brattere. Løypa er dårlig langsmed vannet. Sand og jord kommer frem på venstresiden av sporet, og vi må passe på skia. Mens vi svetta i stigningen før, kom det opp en enslig mørkeblå kar bakfra. Feltet viste seg ikke, men denne hardhausen var inne på noe stort i stigningen mellom de to sjøene. Vi lar ham gli forbi mot slutten av flata. Det er deilig å slippe og være fartsholder!!

Sånn som jeg husket løypa fra i går, skulle det nå gå nedover raskt. Dessverre er min korttidshukommelse skral, og dette stemmer ikke med den virkeligheten som møter oss. Flatt og kneiker i kilometervis suger livskraften ut av oss. Det kommer folk bakfra! 4-5 mann med friskt driv jager forbi! Vi må øke presset – her er det mulig å få lov til å gå billig en stund! Idet jeg blir passert med Jens Arne på slep kommer det en slak motbakke som kjennes som et slag i ansiktet. Jeg presser opp skuddtakten og biter meg fast i halen av skiløpere som danser opp med festesmurning og diagonale bevegelser. HVOR ER NEDOVERBAKKENE, FOR FAEN!!! Etter en liten unnabakke spør Jens Arne om vi er i bunnen nå. Han har ikke gått løypa, og har full tillitt til meg som kjentmann. Det er dagens spøk. Jeg har aldri hatt hverken stedsans eller navigeringsferdigheter, på tross av alle årene i speider’n. Det er bare å bite seg fast og tro på at det er håp i hengende snøre.

De muskuløse, seige kara foran sprer seg litt. I motbakkene er det et par små spirrevipper som får meter. På flata samler det seg. Men til syvende og sist bærer det nedover. Herregud for en lettelse. Kroppen krummer seg og skjærer seg frem igjennom Nitrogen, Oksygen, Argon og Karbondioksid. Salige ski – ikke svikt meg nå! La meg stå på dirrende lår med fullstendig tillit til at dere to vakre profiler bærer meg ned disse bratte åsene! Jens Arne har fart i kroppen, og jager forbi. Jeg er ikke helt vekk selv, og hiver meg etter. Grønne, svarte, gule, blå. De forsvinner alle sammen! Det er bare de rosa som makter å bryte lydmuren ned lia til den ikke så kjente Tronsbottenbakken. Jeg har sjekket på kartet! Den er drøyt 150 høydemeter og 2 km lang.

Jens Arne er foran i brattene nedover. Det er mulig han ikke har sin fordums styrke oppover, men man glemmer tydeligvis aldri hvordan man skal jage fart utfor. Det ser lett ut – og jeg skyver som besatt ut av hver sving i såkalte «retningsendrende tak» for å ikke miste den rosa ryggen. I bunnen er det en lei, krapp høyresving som går nesten 180 grader. Her gjelder det å stå plantet solid mot underlaget og ikke la G-kreftene overta. Jess! Det går. Jeg er kjent som en klossmajor blant nære venner. Kanskje er det mitt sjabre syn, og kanskje er det i tillegg sviktende grovmotoriske ferdigheter. Men det hender ikke så sjelden at jeg dulter inni noe uforvarende, eller faller der en bedre mann står oppreist. Men jeg kjenner konsentrasjonen er til stede. Jeg forstår at denne bakken er alt som står mellom meg og en POKAL! Dette vet Jens Arne også. Han vet i tillegg at han har klister under skia, er sliten, og dessuten har han en følelse – riktig eller ei – av at det går fortere med meg foran. Dette må jeg utnytte!

Vi passerer siste offisielle matstasjon når bakken starter. Jeg tar meg tid til å tømme glasset, og starter deretter en rolig pigg. Nå gjelder det. Øynene smalner, og jeg ser for meg strektegningen som jeg alltid har i hodet når jeg er ute og øver meg på å gå rett staketeknikk i motbakke. Det er to kvarte måneformer som indikerer underkropp og overkropp. Det gjelder å holde det enkelt. De er plassert som en speilvendt C, stilt på skrå med øverste venstre hjørne fallende mot venstre med cirka 30 graders vinkel. Punktet i midten indikerer hoften. Formene blir en tegnefilm der halvmånene går fra å være en sammenhengende halvdel av en sirkel – i bunnpunktet av stavtaket – til to kvartsirkler idet jeg «vrenger» sirkelen mot venstre og brekker den over på midten. OK – alle har sine huskeregler, denne er kanskje ikke så lett å forstå, men den funker for meg. Jeg skjønner at jeg skal benytte armene minst mulig, og de store muskelgruppene i mage, rygg og lår langt mer. For å få til det må jeg brekke sirkelen. En annen metode jeg benyttet mye i starten da jeg skulle lære å stake var å ha en 5-kroning dypt plassert mellom rumpeballene, i berøring med rumpehullet. Denne måtte ikke falle ut. Dvs. at du må ha stram musklatur der bak, som igjen presser hofta frem og øker buktrykket. Jeg fikk tipset via Terje Gomo, som hadde hørt det på et kurs med Hilde GP. Hvor hun fikk det fra vet bare fuglene.

Jeg har staket i noen år nå – som en øvelse. En utvikling – en nysgjerrighet, og fordi jeg er interessert i hva som er grunnen til at dette har blitt så populært i langløpssirkuset. Jeg har hatt god suksess med det også, i form av gode plasseringer på turrenn. Nr 81 totalt i Vasaloppet, topp 100 i Birken også et par ganger. Klasseseiere flere ganger i Holmenkollmarsjen, Grenaderen, Vester-Gyllen og andre turrenn – og jeg kan fortelle deg erfaringen etter disse løpene og mange andre som gikk dårligere. Det blir aldri gøy å stake 2 km oppover i 7,5% gjennomsnittlig stigning. Med falske flater. Det er ren overlevelse. Grunnen til at staking er gøy, er høy fart i lett-terrenget. 2 km med 75% i snitt er ikke lett-terreng. Det er en dyd av nødvendighet hvis du skal få lov til å ha det gøy. Så her kommer det kjente uttrykket «cut your losses» til sin rett. Med andre ord – ikke forsøk å heng på Jens Arne som har nydelige diagonale bevegelser, perfekt balanse og fremdeles bra feste etter fire mil. La ham få lov til å dra ifra deg, og planlegg fremover.

Jeg senker derfor ambisjonene og går over i overlevelsesmodus. Jeg tenker på mine kvartmåner, stenger verden ute – og jobber sammen med de fysiske lover. Kort vektarm fra isett av stav til masse-punktet der størstedelen av kraften skapes. Dette punktet er midt i kroppen mellom magen og ryggen. Hvordan skal jeg få til denne korte vektarmen? Jo, ved hjelp av to enkle grep – mer enn 90 graders vinkel i albueleddet, og frem med hoftene slik at kroppen nærmer seg 180 graders vinkel i sum før trinsen treffer snøen. Hvis jeg samtidig faller brukelig forover med hele meg og tar imot tyngden med stavene, strammer magen og rumpa, og sørger fot at fallet går i fartsretningen begynner det å likne noe. Hvordan skal du sørge for at fallet går i fartsretningen, kan du kanskje komme til å spørre? Det er jo naturlig å rette seg opp mot himmelen!!! Det skal jeg fortelle deg. Idet du faller forover skal du stikke knærne frem – dette er det kritisk at du gjør for å komme deg opp bakkene uten festesmurning. Du skal bøye ankelleddet og la hele leggskinnet vinkle seg så lang frem som mulig før du eventuelt løfter hælene bittelitt. Du skal gjøre dette samtidig som du skyte hofta frem i fartsretingen – ikke mot himmelen! Du må ikke glemme at du har en fem-kroning i rumpa. Mister du denne vil den legge seg i trusa under pungen din, og minne deg på hvilken elendig sløser du er som lar verdiene ligge og slenge utenfor pungen din. Hvis du har forårsaket denne type sløseri med dine aktiva i et skirenn, kan du ikke forvente å komme i mål som seierherre av noe som helst. Det vil være tett på en livsløgn å tro noe slikt.

 

Hmm – altså, med disse tankene i hodet lot jeg Jens Arne, som i denne sammenhengen representerte TEAMPOKALEN som beste rosa løper i Team-mesterskapet – seile fra meg opp bakkene. Med all denne kunnskapen i hodet ville jeg for alt i verden ha nok krutt i kroppen på toppen av bakken til å skyte fart, og benytte meg av den de siste 3-4 kilometerne med lett-terreng inn mot mål. Jeg visste at han var sliten. Jens Arne er en mann av ære, og juger ikke om slikt. Jeg fryktet Oddbjørn bakfra, men kunne ikke se ham når jeg strakte hals og lette etter rosa lycra i bakspeilet. Vi nærmet oss toppen, og jeg fikk stukket et glass cola i hånden. Det sorte gull. Jeg var sliten, og fikk ikke med meg hvilken vennlig sjel som ga meg denne leskedrikken over alle leskedrikker. Men jeg grep den begjærlig og visste at den ville hjelpe meg de siste raske kilometerne ned lia, gjennom furuskogen, og til mål.

Jensemann kryper sammen der fremme. Jeg har visuell kontakt. Det burde være nok. Jeg får til en bra akselerasjon over kulen etter colaopplevelsen og merker at jeg spiser meg innpå i de slake nedoverpartiene før bakken. Yess – farten er god! Vi kommer inn i bunnen av bakken og må igjennom en halsbrekkende høyresving avløst av en bratt nedoverkneik og en høyresving. Så starter myrene. Jeg merket meg i går at det føltes langt her på myrene. Det er tid å gjøre det på! Mørkeblått og hvitt med røde striper forsvinner bakover, men Jens Arne biter seg fast foran i rosa. Etter noen hundre meter er jeg så tett oppi rumpa hans at jeg kan se for meg femkroningen som har falt ned i trusa hans og ligger og gnager mot pungen som en evig påminnelse om kampen mellom klister og blanke ski. Jeg passerer, og roper «Vi er i mål nå – det er bare å gi alt», før jeg jager inn i neste unnabakke, forserer en liten bro og kan pigge i mål som første rosa.

Speaker intervjuer Jens Arne og berømmer ham for drakta, idrettsgleden, og for innsatsen. Vi blir lagt merke til der i målområdet. Det er superkoselig!! Det er en gåte – jeg har jo hatt så vond kropp i det siste, og det har ikke vært noe stas med trening. Så står jeg her med de gamle gull-skia. Først av gutta boys!

Lettelse! Frykten for ydmykelse renner av meg som vann på en gås. Teamets tjukkeste kan bite fra seg når føret er skarpt og skia vil! HAHA!

Arrangøren disker opp med grillpølser, leskedrikker og give-aways til turfolket. Oddbjørn og Martin har en durabelig fight på oppløpssiden. Det er snakk om kryssing på skia og spisse albuer, akkurat som det skal være! Du må lære deg å være nådeløs i skisporet, Martin! Du hadde han egentlig rundt lillefingeren! Heldigvis er det forbrødring og god juging i mål.

Oppsummert fikk vi 3 stk. fra Bærum Vest Racing Team på 2. plass i aldersklassen, og resten på meget imponerende plasseringer. For en gjeng!

Og klubbmesterskapet, som Holmenkollmarsjen egentlig handler om for oss – det er den gjeveste resultatlisten.